Vi går nå julen i møte og forhåpentligvis har gemyttene roet seg litt etter en opprivende debatt om samisk språkpolitikk. Noen har hevdet at debatten var preget av en viss mangel på respekt for det samiske folks kultur og samenes rettigheter.

I tillegg har, blant annet statsråd Rigmor Aasrud, hevdet at debatten var preget av manglende kunnskaper og mye faktafeil. Men regjeringen kan egentlig ikke legge skylden på mannen i gata.

Nivået på debatten har en direkte sammenheng med at Kunnskapsdepartementet i flere tiår har ignorert folkerettslige krav til opplæringen av barn, unge og voksne.

Retten til utdanning kan ikke løsrives fra selve innholdet i utdanningen. Denne erkjennelsen var krystallklar etter andre verdenskrig, sett i lys av Nazi-Tysklands skolesystem. Kvalitetskrav og mål for opplæring av barn har gjennom flere tiår vært gjenstand for intense internasjonale forhandlinger, og er nedfelt i en rekke menneskerettighetskonvensjoner som Norge har ratifisert og inkorporert i norsk lov.

Folkeretten slår blant annet fast at barn skal lære respekt for alle menneskers rettigheter, inkludert samer. I tillegg skal barn spesifikt lære å utvikle toleranse, forståelse og vennlighet overfor urfolk.

Fyller ikke kvalitetskrav

Etter litt over tre års forskning kan jeg, med tung faglig støtte, slå i bordet med en omfattende doktoravhandling som slår fast at Kunnskapsdepartementet ikke oppfyller folkerettslige kvalitetskrav og mål for skolen.

Overfor NRK har både statssekretær Elisabeth Dahle og Lisbeth Rugtvedt flere ganger hevdet at Kunnskapsdepartementet likevel oppfyller folkeretten. Men departementet har verken utredet hvilke forpliktelser som følger av folkeretten eller utarbeidet en plan for å harmonere undervisningen i tråd med folkerettslige mål for opplæringen.

Det er derfor ganske fantastisk at de på en så skråsikker måte kan stå fram og insitere på at jeg tar feil. Utdanningsmål blir ikke oppfylt av seg selv, uten at man gjør leksene sine.

Da det såkalte Bostad-utvalget la fram sin rapport om opplæringslovens formålsparagraf, skrev de følgende to setninger: «Utvalget finner at artikkel 29 i FNs barnekonvensjon krever respekt for barnets egen identitet, samt foreldrenes, så vel som andres identitet, noe som må gjenspeiles i formålsbestemmelsene for skole og barnehage. Også de øvrige verdiene i artikkel 29 må respekteres av de nevnte institusjoner, noe som har betydning for hvordan formålsparagrafene bør utformes» (NOU 2007:6, side 121).

Det var det eneste de sa om bestemmelsen, og det er det hele. Hele utredningen Kunnskapsdepartementet har gjort i forhold til alle folkerettslige bestemmelser om kvalitetskrav og mål for opplæring av barn. Departementet har med andre ord ikke gjort noe for å lære seg hva som følger av folkeretten.

Bare symbolsk?

Vil Stortinget og regjeringen at opplæringen skal vær i tråd med folkeretten, eller vil de at opplæringen utelukkende skal bygge på «kristen og humanistisk arv og tradisjon», slik det står i opplæringslovens formålsparagraf?

Det er snakk om prioriteringer. Hvis Stortinget ikke ønsker at FNs barnekonvensjon skal legges til grunn som premissgiver for skolen, må regjeringen levere en søknad til FNs barnekomité om å reservere seg fra artikkel 29. Regjeringen må i tillegg sende søknader til en rekke andre FN-organer, fordi opplæringsmål er nedfelt i en rekke konvensjoner som Norge er bundet av.

Hvis Stortinget ikke ønsker å sende søknader om reservasjon bør regjeringen utarbeide en nasjonal plan for å harmonisere opplæringen av barn i Norge med folkeretten. I tillegg bør lærerutdanningen samkjøres med målene, lærebøker må gjennomgås og etterutdanningstilbud til lærere må gjennomføres. Det må også utredes hvilke pedagogiske metoder som bør brukes for å nå de folkerettslige målene.

Hvis ingenting gjøres kan man spørre seg om det er greit at FNs menneskerettigheter bare er symbolske lover uten virkning? Ønsker vi at regjeringen skal stå fritt til å bestemme hvilke bestemmelser de skal følge? Og ønsker vi at andre regjeringer også skal kunne gi blaffen i folkeretten?

Kunnskap og holdninger

I min doktoravhandling har jeg prøvd å finne ut om barn i niende klassetrinn lærer det de skal om det samiske folk, holdningsmessig og kunnskapsmessig. Opp mot over 50 prosent av elevene og lærerne, i to kommuner i Finnmark, mente at samene er ganske eller meget kravstore og sytete.

Opp mot 40 prosent av lærerne i en kommune mente at samiske rettigheter er en trussel mot demokratiet. Er dette et uttrykk for respekt for samenes rettigheter? Over 90 prosent av elevene hadde ikke peiling på om fornorskingspolitikken varte i mer enn 100 år eller 50 år. 50 prosent av lærerne hadde heller ikke peiling. Det er ganske stor forskjell mellom 50 og 100 år.

Mens julefreden senker seg håper jeg Kunnskapsdepartementet får tid til å skumme litt igjennom avhandlingen min. Jeg håper de spør seg om skolen faktisk har et ansvar for å fremme respekt for samenes rettigheter og å bekjempe fordommer. Jeg håper også de reflekterer over hvordan barn skal lære respekt for menneskerettigheter hvis ikke Kunnskapsdepartementet går foran som et godt eksempel?

God jul!