KOMPROMISS: Delelinjeavtalen i Barentshavet er et av flere eksempler på den norsk-russiske viljen til kompromisser av avtaler som er forhandlet fram i nord. Her undertegnes avtalen om delelinja. Fra venstre statsminister Jens Stoltenberg, utenriksminister Jonas Gahr Støre, president Dmitrij Medvedev og utenriksminister Sergej Lavrov. Foto: Torgrim Rath Olsen

Kompromisskulturen i nord

ENIGHET:Forvaltningssamarbeidet mellom Norge og Russland i Barentshavet har i årtier vært preget av vilje til å løse uenighet med kompromisser.

Publisert 20.02.2011 kl 23:00 Oppdatert 21.02.2011 kl 08:57

Tips en venn på e-post:


...
Geir Hønneland

Ulike forklaringer har blitt presentert på hvorfor Norge og Russland kom fram til enighet om delelinjen i Barentshavet. En oversett forklaring er kompromisserfaringen de to landene har opparbeidet seg i nord.

Delelinjeavtalen i Barentshavet er en typisk kompromissløsning. Norge og Russland ble enige om å dele det omstridte området i to like deler. Dermed fravek de begge sine utgangsposisjoner, Norge midtlinjeprinsippet og Russland sektorlinjeprinsippet.

Enkelte har forklart Russlands «innrømmelse» med at sektorlinjeprinsippet står stadig svakere i havretten. Det samme er tilfellet med de «særlige omstendigheter» som Russland har anført for å fravike midtlinjeprinsippet.

Nå er det slik at Havrettskonvensjonen av 1982, i motsetning til Sokkelkonvensjonen av 1958, ikke sier noe om verken midtlinje eller særlige omstendigheter, men isteden foreskriver at partene skal komme fram til rimelige løsninger. Noe kan nok denne forklaringen likevel ha for seg.

Havretten i Arktis

Den mest overbevisende enkeltforklaringen på at Russland gikk med på et kompromiss med Norge i Barentshavet er at det er i langsiktig russisk interesse å bidra til at Havrettskonvensjonens regler blir allment akseptert i Arktis.

Det er Havrettskonvensjonen som hjemler fastsettelsen av sokkelens yttergrenser. Russland er inne i en prosess med dokumentasjon til FNs sokkelkommisjon for å få aksept for en betydelig sokkel utenfor 200 nautiske mil fra land.

Når Russland inngår en delelinjeavtale med Norge, bidrar man til å befeste den etablerte havrettens posisjon i Arktis. Samtidig styrker man bildet av Russland som en pålitelig partner i internasjonal politikk.

Forhandlingene om en delelinje har imidlertid ikke foregått i et vakuum.

På 1970-tallet var de - i praksis om ikke formelt - nærmest en integrert del av det gryende samarbeidet mellom Norge og Sovjetunionen om forvaltning av fiskeressursene i Barentshavet.

Delelinjeforhandlinger, fiskeriforvaltning, Svalbardsonespørsmål - når norske og sovjetiske diplomater og byråkrater først kom sammen, tok man gjerne flere saksområder i samme slengen.

Sentralt «verktøy»

Kompromiss ble tidlig et sentralt arbeidsmodus i det norsk-sovjetiske samarbeidet. Det startet med at man i 1975 ble enige om å betrakte torsk og hyse som fellesbestander og dele dem 50-50. Rent biologisk skulle nok Norge hatt en større andel, men Sovjetunionen var tross alt en supermakt.

Det fortsatte på 1980-tallet med bytteordninger som var til gjensidig nytte for partene: Norge fikk en andel av Sovjetunionens torske- og hysekvoter mot at sovjetiske fiskere fikk til dels store kvoter på fiskebestander som norske fiskere var mindre interessert i, som kolmule.

1990-tallet var framfor alt preget av en storstilt samordning av tekniske reguleringer og felles lansering av nye tiltak, som satellittsporing og obligatorisk skillerist i trål.

Flere eksempler

Ved inngangen til 2000-tallet så det mørkere ut for både fiskebestandene og det norsk-russiske samarbeidsklimaet. Havforskerne hadde anbefalt drastiske kvotekutt, noe norske og russiske forvaltere i utgangspunktet inntok svært ulike standpunkter til.

Men igjen kompromiss: først i form av en treårskvote som ga begge partene pusterom, og deretter gjennom en handlingsregel for fastsettelse av torske- og hysekvotene.

Noe forenklet går regelen ut på at gjennomsnittlig fiskedødelighet over en treårsperiode skal holdes under føre-var-grensen til det internasjonale havforskningsrådet, samtidig som totalkvoten ikke skal endres med mer fra år til år enn 10% for torsk og 25% for hyse. Unntak kan gjøres i situasjoner hvor gytebestanden har falt under føre var-grensen.

Som om ikke det var nok, løste Norge og Russland i 2009 en mer enn 30 år gammel floke ved endelig å enes om felles krav til maskevidde og minstemål for fisk i hele Barentshavet.

Vilje til kompromiss

Det er et ikke ubetydelig overlapp av institusjoner og enkeltpersoner fra de to landene på de ulike forhandlingsarenaene. Ulike sektordepartementer deltok i delelinjeforhandlingene, og de to statenes utenriksdepartementer er også sentrale i de rene fiskeriforhandlingene.

Forvaltningssamarbeidet mellom Norge og Russland på fiskerisektoren er framfor alt karakterisert av en vilje til sakte, men sikkert å arbeide seg fram mot kompromiss.

Som i delelinjeforhandlingene har partene gjentatte ganger hatt svært ulike utgangsposisjoner, men de har tatt seg tid til å gjøre seg skikkelig kjent med motpartens situasjonsopplevelse samt konsekvensene av mulige kompromissløsninger. Så har man ventet til et mulighetsvindu har åpnet seg.

Noen ganger har det gått raskt, som med handlingsregelen. Med maskevidde, minstemål og delelinje tok det noen tiår.