...
DILEMMA: Den internasjonale klimakonferansen i Cancun i desember i fjor viste tydelig de utenrikspolitiske og etiske dilemmaer som alle nasjoner på vurdere og ta hensyn til.

Staters utenrikspolitikk og etikk

INTERESSER: Striden mellom egeninteresse og moralske forpliktelser kommer tydelig til uttrykk i forbindelse med de internasjonale klimatoppmøtene.

Publisert 30.01.2011 kl 23:00 Oppdatert 02.02.2011 kl 09:59

Tips en venn på e-post:


...
Njord Wegge, Ph.d.-stipendiat i statsvitenskap, UiT

De to foregående klimatoppmøtene i København, desember 2009 og i Cancun før jul har fått stor oppmerksomhet i media. Det samme kan vi ganske sikkert også vente fra de fremtidige forhandlingene som nå er avtalt i Durban, Sør-Afrika, mot slutten av dette året.

Ettersom problemstillingene som diskuteres både er av stor økonomisk og klimamessig betydning, samtidig som representanter (gjerne toppledere eller ministere) for nesten alle verdens land deltar, er konferansen på mange måter et unikt politisk laboratorium.

Like fullt, mens media generelt sett må sies å rapportere hyppig og relativt grundig om slike møter er de overgripende analytiske perspektivene dessverre ofte borte i denne dekningen. Statsvitenskap er studiet av politikk og inneholder underdisipliner som internasjonal politikk og politisk teori.

Jeg vil i dette innlegget kort illustrere hvordan innsikt i teori fra disse to vitenskapelige tradisjonene kan hjelpe oss til å forstå enkelte av stridstemaene bedre, og således løfte debatten opp på et analytisk og mer prinsipielt nivå.

I-land mot u-land

En sentral utfordring i begge de foregående forhandlingsrundene har vært striden mellom i-land og u-land om nivået på eventuelle bindende forpliktelser i nasjonale kutt av Co2.

På det fiaskopregede klimatoppmøte i København for et års tid siden var dette på sitt mest eksplisitte en strid mellom USA på den ene siden og fremtidens stormakter Kina og India på den andre.

Mens USA var villig til å diskutere konkrete kutt i de nåværende Co2 utslippene, var Kina og India i praksis bare villige til å diskutere kutt i antatt fremtidig vekst i utslipp.

At verken Kina og India ikke var villige til å gå lengre var igjen svært vanskelig for USA og akseptere hvis de selv skulle forplikte seg, en problemstilling like aktuell i dagens pågående forhandlinger.

Absolutt eller relativ gevinst

Går vi til den statsvitenskapelige litteraturen ser vi at den beskrevne problemstillingen er en variant av et svært kjent problem innenfor studiet av internasjonal politikk: Er stater mest opptatt av absolutt eller relativ gevinst?

Med andre ord: er det din eget stats relative tap eller vinning i forhold til andre stater som teller, eller er det tapet eller vinningen for deg i absolutt forstand som er avgjørende?

For USA var det svært vanskelig å akseptere at Kina fikk en relativ gevinst i forhold til USA selv om begge parter beveget seg i en ønsket retning, og verden slik sett under ett, sitt egne land inkludert, trolig ville få det bedre. Betingelsene var for ujevne, og dermed ikke akseptable på grunn av det relative tapet til de to fremtidige stormaktene.

At USA ikke kunne gå med på en slik løsning i fjor, samtidig som man heller ikke kan forvente USA vil være villige til dette i år er helt i tråd med den dominerende realistiske tradisjonen innenfor studiet av internasjonale relasjoner.

Moralske forpliktelser

Et annet stridstema like relevant i klima debatten er den moralske forpliktelsen dagens ledere eventuelt skulle ha overfor de kommende generasjonene, gjerne i fattige land truet av oversvømmelse eller forørkning.

På et overordnet plan gjelder dette spørsmålet like mye hvor tungt nasjonalitets-prinsippet skal veie, sett i forhold til en ansvaret overfor menneskeheten som sådan. Med andre ord: skal statslederne legge en universalistisk eller partikularistisk ansvarsoppfatning til grunn?

I henhold til et tradisjonelt statsmoral (raison d’état) perspektiv er den rette handlingen det som er best for ens egen stat og dens innbyggere, mens en mer universalistisk og kantiansk inspirert prinsipp-etikk i større grad vil ta hensyn til alle menneskers likeverd.

Å kreve at de nasjonale lederne skal legge en universalistisk prinsipp-moral til grunn i klimaspørsmål kan definitivt være noe paradoksalt når politikken for øvrig stort sett alltid finner sted innenfor det mer tradisjonelle statsmoral paradigmet.

Hvordan skal så en demokratisk valgt statsleder, med ønske om å bli gjenvalgt, veie sine forpliktelser overfor sin egen befolkning versus andre lands, og kanskje til og med andre lands fremtidige befolkning?

Hva bringer oss videre?

Statsvitenskapen gir ikke nødvendigvis noen entydige svar på hvordan denne type problemer kan overvinnes. Like fult vil jeg kort peke på to momenter som kanskje kan bringe oss noe videre.

For det første er det klart at mennesker kan lære og at preferanser slik sett, i alle fall i prinsippet, kan endres dersom argumentene bare er gode nok.

Avslutningsvis vil jeg så også vise til et sitat fra Barack Obamas nobelforedrag i Oslo i 2010. Her refererte han til et sitat av J.F. Kennedy relatert til hvordan menneskeheten skulle unngå krig: «Let us focus on a more practical, more attainable peace, based not on a sudden revolution in human nature, but on a gradual evolution in human institutions».

Kan sterke institusjoner bidra til å redusere faren for krig er det ikke usannsynlig at gode institusjoner således også kan være en del av svaret på klimautfordringene.

På forsiden nå


...

- Ført bak lyset av utbygger

Boligbyggingen i Workinnmarka har medført en gjenåpning av steinbruddet. Jens Ingvald Olsen mener politikerne er blitt lurt.