...
HOLDNINGER: Ro, orden og kjedsomhet er sentrale stikkord når innbyggere på Kola blir bedt om å gi sin karakteristikk og nordmenn. Illustrasjonsfoto: Yngve Olsen Sæbbe

Russiske norgesbilder

Vil du høre kolaboerne si noe fint om nordmenn, ikke spør hva de synes om utlendinger. Spør hva de synes om miljøvern.

Publisert 19.10.2010 kl 22:00 Oppdatert 21.10.2010 kl 12:03

Tips en venn på e-post:


...
Geir Hønneland Forsknings- leder Fridtjof Nansens Institutt og prof. II UiT

Forrige måned skrev jeg på denne kronikkplassen om kolaboernes bilde av den russiske nordlendingen, basert på boken min Borderland Russians.

Men hvordan ser våre naboer i øst på oss nordmenn?

Flere overraskelser

Undersøkelsen omfattet dybde- og gruppeintervjuer med et hundretalls innbyggere på Kolahalvøya utover 2000-tallet. På forhånd hadde jeg en antakelse om at folk ville uttrykke en blanding av respekt for vår ro og orden og forakt for kjedsomheten dette innebærer.

Jeg forventet også at de ville beklage seg over vårt hysteri for miljøødeleggelsene i området. Hva gjør noen svarte trestumper her og der så lenge størstedelen av Kolahalvøya er uberørt natur?

Intervjuene innebar mye gjenkjennelse, men også enkelte overraskelser. På det åpne spørsmålet om hva som skiller russere fra skandinaver var det gjennomgående temaet i tråd med mine forventninger, ja til og med enda tydeligere enn jeg på forhånd hadde trodd. Ro, orden og kjedsomhet er sentrale stikkord.

Som en ung mann uttrykker det: «Skandinavene er helt vanlige mennesker, men de trenger å komme over til oss oftere for å få litt atspredelse. De sitter der og surner. De trenger mer liv, og vi er alltid klare til å hjelpe dem, (til sidemannen:) ikke sant?»

Under statens sterke vern

Mange trekker fram at den skandinaviske velferdsstaten har gjort oss slappe, både fysisk, intellektuelt og sosialt.

En kvinne i 40-åra forteller om sitt inntrykk av skandinaver: «De er hjelpeløse, men under statens sterke vern. Det virker på meg som om de er veldig naive der borte. De lever i en inkubator.»

En kvinnelig student starter med å si at hun liker Skandinavia, for alt er så tilrettelagt for innbyggerne der. Men så fortsetter hun med at skandinaver dessverre ikke kan kle seg, og raskt er hun over i velferdsordningene våre: «De har jo ingen kleskultus. (Til sidemannen:) Du sa jo selv at de ikke bryr seg. Og det er virkelig sånn. De går liksom rundt og er helt slappe. Staten har gitt dem alt, og derfor er de ikke nødt til å holde seg i form ¿ ikke sånn som hos oss, nei!»

En god del uttrykker også skepsis til at samfunnene på den andre siden av grensa er så små. En eldre mannlig psykolog sier følgende: «Som nasjoner er de i forfall - spesielt Skandinavia, men også Europa».

Hans middelaldrende kvinnelige kollega følger opp: «Sant, sant - det er noe alvorlig galt med blodet der borte. De er jo alle brødre og søstre. Hvis de bare hadde fått inn litt frisk blod - de gifter seg med våre unge kvinner, vet du».

Framkaller stereotypier

Jeg mener ikke å si at dette er typiske oppfatninger om nordmenn (selv om mange av mine intervjuobjekter gir uttrykk for dem). Jeg mener ikke engang at disse utsagnene nødvendigvis representerer velbegrunnede eller dyptfølte holdninger.

Poenget mitt er snarere at spørsmål om hva som skiller russere og skandinaver ser ut til å trigge vante, nedarvede talemåter.

Det framkaller stereotypier om at Russland er breddfullt av sjel, mens Vesten er et overfladisk plastikksamfunn, hvor folk lever sine velordnede liv uten sjelelig dybde.

Andre svar om miljø

Da viste spørsmålet om miljøtilstanden på Kola seg å gi helt andre historier. Mens spørsmålet om skandinaver så ut til å bringe mine intervjuobjekter inn i en forsvarsposisjon for russernes gode egenskaper, var spørsmålet om miljøtilstanden en anledning til å fortelle historien om Russland som landet der alt som kan gå galt, vil gå galt.

Et intervju med to kvinnelige økonomer i 30-årene utviklet seg til en kappestrid om hvem som kunne komme med de verste karakteristikkene.

Etter å ha lagt ut om hvordan miljøet blir nedprioritert i russisk politikk slår den ene fast: «Russerne som folk er til salgs (korrupte), og det gjelder særlig byråkratene. Vi har selvsagt gode egenskaper, men vi klarer ikke å la dem komme til uttrykk i handling».

«Jeg hater Russland som stat!» følger den andre opp. «Jeg leter jeg etter et sted for datteren min i Gamle Europa, og jeg legger en bråte med penger ned i utdannelsen hennes. Jeg ser ikke noen framtid for barnet mitt i landet vårt».

De samme kvinnene omtalte naturen på Kolahalvøya som «utsøkt», men det er en annen sak.

Respekt for naboene

Spørsmålet om atomsikkerhet ga ulike og nyanserte svar. Noen sa de var redde, mens de fleste ga uttrykk for at dette bare er ett blant mange problemer som folk flest ikke har kapasitet til å forholde seg til i hverdagen: «I sør bekymrer de seg for jordskjelv, tornadoer og terrorisme, her i nord er det radioaktivitet. Alle har sitt».

Norges innsats innenfor atomsikkerhet på Kolahalvøya ble gjennomgående omtalt i positive vendinger.

En kvinne i 30-åra er ikke spesielt bekymret: «Jeg tror det er rent hos oss, for dette overvåkes jo. Og Skandinavia er som sagt ved siden av, og de holder hånda på pulsen. I hvert fall håper alle i hemmelighet på det».

En annen ung kvinne: «Vi regner fortsatt med at utlandet hjelper oss, slik vi alltid har gjort. De har jo ikke lyst til å dø bare fordi vi er idioter. Derfor holder de et øye med miljøet vårt. Og våre ledere er ikke interessert i internasjonale skandaler. Derfor er vi i en mer fordelaktig situasjon enn andre (russiske) regioner».

Alt i alt skinner en slags respekt for de skandinaviske naboene gjennom. Men de fleste sier at det ikke er dette de ønsker for Russland.

Alt i alt skinner en slags respekt for de skandinaviske naboene gjennom. Men de fleste sier at det ikke er dette de ønsker for Russland.