Den russiske nordlendingen

DET RUSSISKE «NORD»: For russerne er nordområdene synonymt med ro og orden, velstand og vennlighet. Det er ikke der problemene ligger.

Publisert 02.09.2010 kl 22:00 Oppdatert 03.09.2010 kl 08:46

Tips en venn på e-post:


...
SELVFØLELSE: De russiske nordboerne har en godt utviklet selvfølelse. De føler bedre enn sine landsmenn i sør. Illustrasjonsfoto: Yngve Olsen Sæbbe
...
Geir Hønneland Forskningsleder Fridtjof Nansens Institutt og professor II UiT

Hva er det russiske «nord»? Jeg setter bevisst «nord» i anførselstegn for å understreke at jeg ikke tenker på geografisk avgrensning - to tredjedeler av Russland er definert som nordområder - men på hva som kjennetegner mennesker og samfunn i nord.

For nøyaktig ti år siden skrev jeg en kronikk i Nordlys om «late søringer og den nordlige identitet». Kronikken var basert på personlige erfaringer etter hyppige besøk på Kolahalvøya gjennom 1990-tallet.

Et kjernesitat var karakteristikken som min venninne Irina - selv innflytter i regionen - ga russiske søringer: «Vi liker dem ikke. De vil ikke arbeide, bare drive handel».

I ettertid har jeg hatt muligheten til å gå mer systematisk til verks, gjennom dybdeintervjuer med et hundretall kolaboere utover 2000-tallet. I dag presenteres resultatene i bokform.

Heller ikke dette er den hele og fulle sannhet om den russiske nordlige identitet, men det er noen røde tråder i intervjumaterialet som sier meg at jeg var inne på noe den gangen for ti år siden.

Godt utviklet selvfølelse

Den russiske nordboeren presenteres som velstående, sindig, reflektert og kultivert. Nær samtlige av mine intervjuobjekter snakker om områdene lenger sør som preget av kaos og korrupsjon, fattigdom og «alles kamp mot alle».

Søringene skriker og bærer seg; de tar sjelden høyere utdanning og er stort sett hensatt til å drive småhandel, som å selge grønnsaker på det lokale markedet. De har utpregede sosiale evner og kan snakke med hvem som helst om hva som helst.

Nordboerne kan på sin side framstå som trauste og fåmælte, men de er til gjengjeld mer oppriktige. Både det barske nordlige klimaet og det høye utdanningsnivået deres har lært dem å ta hensyn til hverandre.

Ekspertenes territorium

Denne oppfatningen må forstås i lys av den sovjetiske «erobringen av nordområdene» i tiden etter andre verdenskrig. Før krigen hadde Kolahalvøya i stor grad blitt befolket av politiske fanger, men nå ble økonomiske stimuli viktigere.

Og Kola var ekspertenes territorium, framfor alt ingeniørenes. Hele byer ble bygd opp rundt gruvedrift, forskning, atomkraft - og ikke minst forsvar. Området ble befolket av mennesker fra hele Sovjetunionen, med spisskompetanse, pågangsmot og offervilje til felles.

De lærte å omgås på sivilisert vis - kultivert, som man gjerne sier på russisk. Og de fikk lønninger og andre materielle goder man bare kunne drømme om lenger sør. Å være «nordlending» i Russland sier altså ikke bare noe om hvor du bor eller ble født; det sier noe om hvilke menneskelige kvaliteter du har.

Det er med stolthet man omtaler seg selv som nordboer - dvs. kultivert og avdempet - om man så er født og oppvokst på Krim eller i Kaukasus.

Hva betyr det for oss?

Hva betyr så dette for oss nordmenn? Først det helt åpenbare: at vi skal vokte oss vel mot å innta en belærende holdning overfor våre russiske naboer. (Hvordan mine intervjuobjekter framstiller oss nordmenn, får jeg komme tilbake til ved en senere anledning.)

For det første kan det virke nedlatende. For det andre vekker det lite gjenklang hos russerne. Ikke ett eneste av mine intervjuobjekter gir uttrykk for at Norge har kompetanse å tilføre Nordvest-Russland. (Derimot er det flust med referanser til hvordan russerne kan lære nordmenn å få litt mer interessante liv, men det er en annen historie.)

Det politiske samspillet

Denne russiske selvoppfatningen kan også hjelpe oss å forstå deler av det politiske samspillet mellom våre to land.

En av hovedsakene i det bilaterale samarbeidet utover 2000-tallet har vært norske påstander om russisk overfiske i Barentshavet. Den gjengse oppfatning i Norge har vært at russerne inntil nylig ikke tok problemet alvorlig.

Både mine egne intervjuer og russiske medier er fulle av historier om tjuvfiskere og korrupte fiskeribyråkrater, men like typisk er påpekningen at dette er noe som foregår i Det fjerne østen og i Kaspihavet - «ikke her hos oss i nord».

Og noe er det i det: Riktignok kan det norske Fiskeridirektoratet skilte med tall som antyder at russerne enkelte år har overfisket torskekvoten sin med rundt 50 %, men hva er vel det sammenliknet med den åpenbare nedslaktingen av kaspistøren og fjernøstlige kvoter som overfiskes med både en og to og ti ganger?

«Småproblemer»

Kanskje har det allmenne bildet av nordområdene preget av ro og orden bidratt til at føderale russiske myndigheter ikke har prioritert «småproblemene» som har blitt påpekt fra norsk side?

Da fiskefusk for alvor havnet på den politiske dagsorden i Russland for et par år siden, var det da også problemene i sør og øst som ble gitt som begrunnelse.

Det nordlige basseng, altså Barentshavet, ble trukket fram som et ideal å strebe mot for resten av landets fiskerier - selv om man fra norsk side nok liker å tro at det var «problemene» i Barentshavet som satte overfiske på agendaen i russisk politikk.

Til sist: ved å spille på metaforer som «vårt felles nord», f.eks. i Barentssamarbeidet, har vi fra norsk side åpenbart trykket på noen riktige knapper i russisk selvforståelse - selv om det russiske «nord» altså ikke alltid er det samme som vårt eget.

Geir Hønnelands bok Borderland Russians: Identity, Narrative an International Relations gis ut på Palgrave Macmillan 3.september

På forsiden nå


...

Her har bobilen stått i fire uker - nå fjernes den

Velger gratis parkering i det fri.

...

Her raser hagen ned på byggetomta

Nå anmeldes bygherrene bak dette gigantiske hullet.