Igjen er den kommersielle norske selfangsten i fokus, både her hjemme og internasjonalt.

Fiskeridirektoratet har anmeldt skipper og rederi for brudd på regelverket under fjorårets fangst, og et nytt importforbud mot selprodukter er nylig innført i EU.

Norges holdning til selfangst

Å beskatte selbestandene for å verne om fiskeressursene er kanskje ett av de mest holdbare argumentene fra norske myndigheter for å opprettholde den svært bergrensede selfangsten vi i dag driver.

Vi vil også ta vare på fangstkunnskapen og holde båter og utstyr i drift. Norge har derfor i mange år trosset internasjonale kampanjer og press for å stoppe fangsten.

Hvis en veier Norges samlede investeringer i selfangsten, inkludert Norges omdømme internasjonalt, opp mot fangstverdien kommer en sannsynligvis dårlig ut.

Det som imidlertid er selfangstens hovedproblem er at det kan synes som om regelverket for avliving er vanskelig å følge opp ute på fangstfeltet, noe som skaper engasjement, også internasjonalt.

Regelverk for avliving

Selfangstinspektør Lindberg og hans filmer og bilder på 80-tallet førte til store konflikter og satte for alvor søkelyset på avlivingsmetodene. Etter at en offentlig granskingskommisjon avga sin rapport i 1990 (NOU 1990:19) fikk vi et nytt regelverk med strengere krav til avlivingsmetoder.

Det ble også stilt krav om jevnlig opplæring av mannskap og inspektører, spesielt på avliving, og Norges veterinærhøgskoles seksjon i Tromsø hadde fra begynnelsen av 1990-tallet fram til og med sesongen 2008 ansvaret for denne kursaktiviteten, der skipper, mannskap og inspektører kunne diskutere med Fiskeridirektoratet hva som under praktisk fangst kan oppstå av tvilstilfeller i forhold til regelverket.

I forskriftene presiseres det at sel skal avlives ved skyting (voksne dyr), deretter bruk av hakapik (butt ende for å knuse skallen, spiss ende for å ødelegge respirasjonssenteret i lillehjernen), noe som samlet kalles for bedøvelse. Til slutt skal selen avlives ved avblødning, ved å skjære over store blodkar til framsveivene.

EU og selfangsten

I forbindelse med et ønske fra EU om å stoppe all selfangst som benytter seg av uakseptable metoder og å forby import av produkter fra grønlandssel og klappmyss, som er de artene vi driver kommersiell fangst på, foretok European Food Safety Authority (EFSA) en gjennomgang av dyrevernmessige aspekter ved avliving og flåing (2007).

I rapporten ble det blant annet slått fast at det fantes svært få vitenskapelige publikasjoner som kunne brukes i evalueringen, og at mye av dokumentasjonen ikke var objektiv nok.

Kommisjonen påpekte også behovet for konkrete og praktiske kriterier for å bedømme om selen er død, før flåing foretas uten å påføre dyret smerte.

Dykkende dyr

Tvilen som kan oppstå rundt dette har ofte bakgrunn i fysiologiske forhold hos disse dyrene. De kan, noe artsavhengig, dykke flere hundre meter ned i vannmassene og være neddykket i opptil en time uten annet oksygen enn det de har lagret i blod og muskelmasse.

Dette oksygenlageret bidrar til at vev og organer kan være aktive etter at dyret er dødt, i enda større grad enn hos landpattedyr.

Bevegelser hos døde seler, for eksempel ved flåing, kan derfor lett se ut som at dyret kun er skadet og forsøker å komme seg unna, og det er enkelt, hvis en ønsker det, å framstille slike krampetrekninger som dyreplageri.

Dette er bakgrunnen for tre-trinnsmodellen for avliving – hvis dyret er skutt, skallen er knust og blodet ligger på isen ved siden av dyret, er det ikke rom for tvil – dyret kan da heises om bord og flås.

Hva går galt?

I tillegg til at EUs skepsis til fangstmetodene virker det også som om det er tvil om at regelverket følges opp i praksis.

Fjorårets rapport som førte til stor oppmerksomhet er ikke den første inspektørrapporten som har påpekt overtredelser, og det vil være trist og skuffende hvis ikke selfangstnæringen selv er i stand til å følge opp dette.

I kravene til avliving er det i rimelig grad tatt hensyn til «den øvrige fangst». Disse reglene burde kunne følges til punkt og prikke, og ved tvil burde enkeltsaker kunne løses om bord i dialog mellom mannskap og inspektør.

Inspektørene har faglig bakgrunn for å kunne vurdere om regelverket blir fulgt, spesielt med tanke på dyrevernmessige forhold, og har plikt til å rapportere mulige overtredelser.

Videre selfangst?

Norsk kommersiell selfangst er på et minimumsnivå og selfangere har selv ved flere anledninger erklært fangsten for død.

Ved videre fangst bør en sørge for å imøtekomme kritikken fra blant andre EFSA og skaffe til veie den dokumentasjonen som etterspørres i forhold til effektiv avliving og dødskriterier.

Kanskje er tiden moden for en midlertidig fangststopp og et nytt forskningsprogram for sjøpattedyr, der en fokuserer på alle aspekter rundt selpopulasjonene i norske farvann, inkludert avliving og betydningen av beskatning.

Oppmerksomheten rundt norsk selfangst handler ikke om én hendelse eller én sesong. Hvis Norge fortsatt skal utøve kommersiell selfangst må vi som nasjon, med selfangerne i spissen, vise verden at dette har vi skikk på.