Festivalene er over oss. Som en farsott går de over landet, særlig om sommeren. Nordlys har i de siste månedene hatt den ene festival- og festspillreportasjen etter den andre. Ifølge Norske Festivaler arrangeres det rundt 800 kulturfestivaler årlig i Norge.

Antallet har eksplodert, og mangfoldet er stort. Temaene for de nordnorske festivalene er musikk, film, billedkunst, teater, litteratur, dans, mat, drikke, fotball, urfolk, kystkultur og politisk protest.

Ikke en beskyttet betegnelse

Har de en fellesnevner, bortsett fra at de alle kaller seg festivaler? Det som går igjen, er at det er snakk om større arrangementer, der folk samles til festligheter og feiring, gjerne over flere dager til omtrent samme tid hvert år.

Festivalene bygger på en samlende idé, og de har et variert kulturelt program som går ut over det faste kulturtilbudet på stedet. De fleste er også basert på en betydelig frivillig dugnadsinnsats.

Festivalene har sine historiske forløpere i religiøse feiringer og karneval, i markedsteater og festligheter i forbindelse med kjøpestevner, i kappleiker og andre markeringer.

Men med framveksten av det borgerlige samfunnet forsvant mange av disse samlingspunktene: Musikken rykket inn i konsertsalene, scenekunsten i institusjonsteatrene og billedkunsten i galleriene og museene. Kunsten skulle virke oppdragende og opplysende, og de ulike kunstformene fikk hvert sitt disiplinerte publikum.

Et kulturfelt i endring

Det er disse rammene som festivalene sprenger. De flytter grensene mellom scene og sal, artister og tilskuere, arrangører og frivillige.

Festivalene skaper nye arenaer, gir rom for nye uttrykksformer, når fram til nye publikumsgrupper og finner sted på nye lokaliteter. De er uttrykk for et kulturfelt i endring.

Samtidig er det stor spennvidde i festivalene. Her er store og små, brede mønstringer og smale nisjetilbud, idealistisk drevne og kommersielt orienterte, vandrende arrangementer og lokalt forankrede.

Festivalene er derfor et seinmoderne fenomen. De benytter seg av prosjektformen, som er en effektiv og fleksibel organisasjonsform, som gjør det mulig å mobilisere store ressurser over kort tid. Gjennom nettverk hentes artister og bidragsytere inn fra fjern og nær.

Festivalene imøtekommer også et publikum som mer og mer opptrer som turister, på jakt etter spektakulære begivenheter og hastige opplevelser.

Festivalene representerer det ekstraordinære. De har sin egen karisma og magiske tiltrekningskraft. De tilbyr nærhet og fellesskapsopplevelse, og de lar det sansemessige, emosjonelle og intellektuelle gli over i hverandre.

En møteplass for trender

Dagens festivaler reflekterer og iscenesetter større samfunnsmessige endringer: De viser overgangen til fritids- og opplevelsessamfunnet. De er barn av den nye ungdomskulturen som vokste fram på 1960-tallet. De markerer den økende glokaliseringen, der det globale møter det lokale på nye måter.

Samtidig forteller de noe om forsøkene på å skape nye sosiale og geografiske identiteter i en verden preget av større fragmentering og flytende tilhørigheter.

Festivalene viderefører også en sosialdemokratisk kulturpolitikk, som har lagt vekt på desentralisering og det utvidede kulturbegrep.

Dessuten blir de i økende grad omfavnet som redskaper for lokal og regional utvikling. Kultur blir nå definert som næring, og festivaler skal profilere og utvide steder og styrke deres attraksjonskraft.

Big business

Paraplyorganisasjonen Norske Festivaler anslo nylig at landets festivaler har en samlet omsetning på fire milliarder kroner. Medregnet omsetningen for butikker, restauranter, hoteller og andre mente de at omsetningen var på 12 milliarder kroner. Disse tallene er antakelig altfor høye, men de understreker at festivaler er blitt stor butikk.

Festivaler er imidlertid sårbare arrangementer. De innebærer lokale kraftanstrengelser. Det betyr at de i høy grad er avhengige av ildsjeler og entusiastiske støttespillere. Selv om den offentlige støtten har økt, er det de færreste som får nevneverdige tilskudd.

Festivalene er også svært væravhengige. Dårlig vær skremmer de besøkende vekk og gir inntektssvikt.

Samtidig har det økende antallet festivaler skjerpet konkurransen. Kampen om publikum og de offentlige støttekronene har blitt hardere.

Alle festivalene må søke å framstå som særegne og unike. De store må kunne skilte med internasjonalt kjente artister, som på grunn av de mange oppdragene kan presse prisene i været.

Parallelt med dette har kostnadene til politivakthold økt. Hvem som blir utpekt til knutepunktfestivaler, og hvilke kriterier som blir lagt til grunn ved prioriteringen av offentlig støtte, får dermed stadig større betydning. Et stort antall festivaler går med underskudd.

Et metningspunkt?

Festivaliseringen av kulturlivet har også andre effekter. Festivalene kan lett trekke ressurser og oppmerksomhet vekk fra det ordinære kulturtilbudet i kommunen. Festivalledelsen overtar som de lokale kulturbyråkratene.

Festivalene er dessuten sterke pådrivere for å flytte kunst og kultur inn i markedssfæren, der sponsing og kommersielle hensyn blir stadig mer toneangivende. Festivalene er den nye tids markedsplasser.

Spørsmålet er: når blir vi overmettet? De opplevelseshungrige kan trøste seg med at det bare er få dager igjen til Døgnvillfestivalen.