...
kompromiss? Enigheten om delelinja i Barentshavet kan åpne for et kompromiss for olje- og gass i Lofoten og Vesterålen. Her statsrådene Erik Solheim, Lisbeth Berg-Hansen og Terje Riis-Johansen under høringen om forvaltningsplanen for Lofoten, Vesterålen og Barentshavet i Svolvær. for en måned siden. Foto: Torgrim Rath Olsen

Olje- og gasskompromiss i nord?

Enigheten mellom Norge og Russland om en delelinje i Barentshavet har gitt substans til nordområdepolitikken og sørget for fornyet optimisme i petroleumsmiljøene.

Publisert 22.07.2010 kl 22:00 Oppdatert 26.07.2010 kl 16:25

Tips en venn på e-post:


...
Leif Christian Jensen Forsker ved Fridtjof Nansens Institutt

Tirsdag 27. april 2010 vil gå over i historien som en av de store merkedagene for den rødgrønne regjeringen. Enigheten mellom Norge og Russland om en delelinje i Barentshavet har gitt substans til nordområdepolitikken og sørget for fornyet optimisme i petroleumsmiljøene.

Den norske nordområdedebatten har i flere år vært preget av hva som skjer eller ikke skjer på russisk side. Knappheten på nye, større felter i norsk Barentshav har vært et problem i nordområdesatsingen, hvor petroleumsaktiviteten spiller en sentral rolle.

Fortsatt ligger det mye mer på russisk side, men vi har i alle fall fått en bit av den samme, forjettede geologien med området på vår side av delelinjen.

Et Colombi egg?

Vil delelinjesuksessen for ettertiden i tillegg framstå som et innenriks- og miljøpolitisk Columbi egg?

Vil norsk tilgang til det geologisk mest lovende området i hele norsk Barentshav gjøre det enklere og dermed politisk opportunt å kompromisse om Lofoten og Vesterålen?

Retorikken fra statsministeren, partifeller fra lokalpolitikken i Troms og Nordland og representanter fra regjeringspartnerne SP og SV denne forsommeren kan tyde på at noe er i ferd med å skje i risiko- og verdivurderingene rundt norsk petroleumspolitikk.

Dette rammer særlig Lofoten og Vesterålen-spørsmålet, som blir sett på som særdeles sårbart og viktig fra et fornybar ressurs-perspektiv.

Styrker oljemotstanden

Også eksterne, uventede og tilsynelatende ikke-relaterte hendelser har truffet den norske debatten med full kraft.

15 juni kunne Nordlys fortelle at Senterpartiets leder, Liv Signe Navarsete, mener at katastrofen i Mexicogolfen styrker motstanden mot å starte oljevirksomhet utenfor Lofoten og Vesterålen. Det tror jeg hun har helt rett i.

Denne hendelsen har slått kraftig inn over nær sagt hele det norske politiske landskapet. BPs pågående petroleums- og PR-katastrofe kan vise seg å bli et vannskille i norsk petroleumstenkning som får riks- og lokalpolitikere så vel som industrien til å revurdere godt etablerte posisjoner og sannheter og for alvor sette miljøkonsekvenser på en allmenn, offentlig dagsorden.

At det er blitt enda mer krevende å argumentere for utvinning ut fra et distriktsperspektiv når Mexicogolfen minner oss på at hele livsgrunnlag og økologien står på spill er i hvert fall helt sikkert.

De kystnære områdene i og rundt Lofoten og Vesterålen er blitt et enda tydeligere case i så måte, med en internasjonalt anerkjent, livskraftig og fornybar industri ¿ fiskeriene. En petroleumskatastrofe her vil rett og slett ikke være til å bære - verken politisk eller på annen måte.

Fortsatt utvinning nødvendig

Den petroleumsdrevne norske økonomien er helt avhengig av fortsatt utvinning. Kan det tidligere omstridte området i Barentshavet komme til å erstatte Lofoten og Vesterålen?

Sett med norske øyne i Barentshavet, peker den såkalte Hjalmar Johansen-høyden (Fedinskij-høyden) seg ut som det klart heteste prospektet - både kommersielt og miljømessig sammenliknet med Lofoten og Vesterålen - nå som tilgangen i praksis er sikret folkerettslig, og et norsk-russisk bilateralt energisamarbeid ikke lenger fortoner seg som et like risikabelt og usikkert framtidsscenario.

Mot denne bakgrunnen fortoner muligens tanken på et varig vern eller en langvarig petroleumsfrysing av de mest sårbare områdene i Lofoten og Vesterålen seg som mer realistisk og politisk gjennomførbart.

En politisk «handel»

Dersom vi ser bort fra distriktsmessige (Finnmark vs. Nordland/ Troms) hensyn, kan det nå synes mer rasjonelt å kartlegge og deretter eventuelt starte utvinning i de sårbare, men likevel langt mer robuste havmassene i det tidligere omstridte området.

Enigheten mellom Norge og Russland om delelinjen i Barentshavet må naturligvis ratifiseres først - noe som kan ta tid.

Men regjeringens utsettelse av sin behandling av utvinningsspørsmålet i Lofoten og Vesterålen til 2011, og en eventuell relativ fortgang i en norsk-russisk ratifiseringsprosess vil kunne føre til at de to områdene tidsmessig ikke lenger ligger så altfor langt fra hverandre.

Et implisitt kompromiss hvor Lofoten og Vesterålen fryses mot at det ikke blir full miljøpolitisk krig om de nye områdene som har kommet Norge til del, vil være en politisk «handel» hvor både utvinningsstilhengere og motstandere vil kunne si at de har oppnådd noe, mot å gi litt.

Annerledes «klima»

Uavhengig av hva som kommer til å bli utfallet i eventuelle prioriteringer mellom norske petroleumsfelter, har denne våren og forsommeren vist at politiske bragder her hjemme og uforutsette hendelser langt unna virkeliggjør våre egne utfordringer, og sender virkelighetsforståelsene våre i uventede retninger.

Hvorvidt dette vil bidra til å ofre Lofoten og Vesterålen på det energipolitiske alteret og Barentshavet på det miljøpolitiske, er naturligvis altfor tidlig å slå fast.

Men at klimaet for øyeblikket føles uventet annerledes er tydelig.

Det er blitt enda mer krevende å argumentere for utvinning ut fra et distriktsperspektiv når Mexicogolfen minner oss på at hele livsgrunnlag og økologien står på spill er sikkert.

På forsiden nå


...

Snøfall skapte kaos på E6

Mens bil kjørte av veien i Brøstadbotn, skapte snøfallet problemer for trafikken i Nord-Troms.

...

Her meldes det om bra skiføre og ypperlige akeforhold

- Det var god glid, sier skientusiast Henrik Romsaas.