I striden om petroleumsvirksomhet utenfor Lofoten og Vesterålen er frontene klare:

De som er for oljeboring viser til behovet for nye arbeidsplasser i regionen. Det blir også understreket at en åpning av området er vesentlig for å opprettholde aktivitetsnivået på norsk sokkel og de statlige oljeinntektene.

De som er imot legger vekt på at petroleums-virksomheten er svært risikofylt, og de framhever fiskerienes store betydning og en unik og sårbar natur.

Gammel konflikt

Konflikten er velkjent. Det er vekst kontra vern. Helt siden 1970-tallet har det vært heftig strid om olje- og gassutbygging i nord.

Slik har det ikke vært på Vestlandet. Her har det vært en del konflikter om lokaliseringen av driftsorganisasjoner og forsyningsbaser, men ingen vesentlig motstand mot offshoreutbyggingene.

Det er når virksomheten gjør sitt inntog i nord – i den landsdelen som åpenbart har størst behov for ny næringsvirksomhet – at problemene melder seg.

Hva er det som gjør Nord-Norge forskjellig? Hvorfor er petroleumsvirksomheten så mye mer kontroversiell i nord?

Forsinket oppstart

En grunn er nok tidsdimensjonen. Virksomheten i Nordsjøen startet opp før miljøbevegelsen hadde vokst fram og global oppvarming var blitt et tema. Det var ikke etablert noen 200-mils økonomisk sone med tilhørende nasjonal fiskeriforvaltning. I og med at oljeutbyggingen allerede var begynt på britisk side, gjaldt det å komme i gang raskt. Hovedoppgaven var å sikre nasjonal kontroll og få til en fornorsking av virksomheten.

Men Nord-Norge skiller seg ikke bare ut ved en forsinket oppstart. Allerede i de 10 oljebud fra 1971 ble de særlige forholdene i den nordlige landsdelen trukket fram, og «Nei til oljeboring nord for 62oN» ble tidlig en kampsak.

Fiskeriene

Fiskeriene har en annen plass. Fra Møre og nordover finner vi de sentrale gyte- og oppvekst-områdene for torsk og sild, og fiskerinæringa har tradisjonelt betydd mye for sysselsetting og bosetting i landsdelen.

Når oljevirksomheten beveger seg inn mot fiskefeltene, oppstår det nærings-konflikter. Til tross for at fiskerinæringa sysselsetter stadig færre folk, er den fortsatt en sentral næring som utnytter fornybare ressurser og har en betydelig symbol-verdi.

Hensynet til fiskeriene har derfor alltid vært mer tungtveiende i nord enn lenger sør i landet. Dette har både begrenset petroleumsaktiviteten og ført til at det stilles strengere krav til olje-selskapene.

Ringvirkninger

En annen grunn er antakelig at det ikke forventes så store ringvirkninger på land ved olje- og gassutbygging utenfor kysten. Det er en kunnskaps- og kapitalintensiv industri som er dominert av de selskapene som fikk bygge opp kompetanse og kapasitet med Nordsjøen som øvingsfelt. Nærings- og arbeidslivet i Nord-Norge er svakt rustet for spesialiserte olje-oppdrag.

Petroleumsvirksomheten er også preget av en økende automatisering og fjernstyring, og skiftordningene gjør at mange av de ansatte ikke trenger å være bosatt i landsdelen, men kan flys inn og ut.

Selv om de positive erfaringene fra Hammerfest blir kjørt fram, vet alle at det er få steder som kan håpe på det samme.

Beskyttelsesbehov?

Bekymring for fiskeriene og liten tro på ringvirkninger kan forklare at folk i Nord-Norge ikke viser den store entusiasmen i forhold til olje og gass. De ser at landsdelen påtar seg en risiko, men at gevinstene er uklare.

Når oljeindustrien presser på for å få tilgang til nye lete- og utvinningsområder, er det ikke fordi den er opptatt av regional utvikling. Et flertall i Nord-Norge er likevel positive til økt petroleumsvirksomhet i nord.

De sterkeste motstanderne finner vi ikke i landsdelen, men innenfor de nasjonale miljøorganisasjonene og den sentrale miljøforvaltningen.

Hvorfor er de så ivrige etter å beskytte særlig Nord-Norge mot oljeutbygging? Er det noe ved landsdelen som påkaller ekstra omsorg utenfra?

Det opprinnelige

Nord-Norge ble etter andre verdenskrig utpekt som et problemområde og gjort til gjenstand for en omfattende statlig moderniseringsinnsats. Den rådende moderniseringsideologien ga Nord-Norge en bestemt plass både i tid og i rom: I tid lå landsdelen bak det moderne Norge. Den tilhørte fortida, som det gjaldt å kvitte seg med. I rom ble den noe perifert, annerledes og langt borte. Det var en landsdel som ennå slumret i naturens skjød, og som ikke var sivilisert. Det rurale ble dermed stilt opp mot det urbane, og natur ble stilt opp mot kultur.

Denne ideologien fikk etter hvert sin motfortelling: Det rurale ble nå positivt oppvurdert som det opprinnelige og autentiske. Nord-Norge representerte noe verdifullt som holdt på å gå tapt. Naturtilknytningen understreket det sårbare.

Det som først var et argument for å modernisere landsdelen, ble i neste omgang snudd til et argument for konservering.

En klemt landsdel

I striden om oljeutbygging er Nord-Norge blitt en symbolsk arena der sterke krefter utenfor landsdelen utspiller sin kamp.

På den ene siden står en mektig oljeindustri, som har sentrale partier og departementer i ryggen. De framhever petroleumsvirksomheten som en mulig utviklingsfaktor i nord, men tenker primært på lønnsomhet, opprettholdelse av den etablerte olje- og leverandørindustrien og statlige inntekter.

På den andre siden står en aktiv miljø-bevegelse, som også har sentrale partier og departementer i ryggen. De framhever petroleumsvirksom-het-en som en ødeleggende kraft. De aller mest ivrige vil helst bevare Nord-Norge som et hellig og tidløst naturreservat.

Utfordringen for de som bor i nord – uansett om det blir økt petroleumsvirksomhet eller ikke – er å forhindre den marginaliseringen av landsdelen som dette store spillet legger opp til.