Store endringer ligger foran oss. Ingen steder på kloden forandrer klima seg raskere enn i Arktis.

Dette har ikke bare konsekvenser for befolkningen som lever i Arktis, men også for menneskehetens levevilkår på den nordlige halvkule. Derfor skulle man tro at det forskes mer intensivt i Arktis enn andre steder på kloden. Når det gjelder livet i havet er dette ikke tilfelle.

Denne overraskende kjensgjerning skal belyses nærmere og jeg spør: hvem bryr seg ikke om de marinøkologiske konsekvenser av klimaforandringer i nord?

Antarktis dominerer

En undersøkelse av marinbiologiske publikasjoner fra polare strøk (siste 20 år) viser at antallet fra Antarktisk er vedvarende 50 % større enn fra Arktis. Dette til tross for at effekten av klimaforandringer er mye mindre i Antarktis, enn så lenge.

Hver forsker må til en hver tid begrunne samfunnsnytten til den planlagte forskning, men for polare strøk ser det ut til at sammenhengen mellom behovet for marinøkologisk kunnskap og forskningsaktivitet er utydelig.

Arktiske land

La meg skynde meg å understreke at denne karakteristikken ikke gjelder for de fem arktiske land som grenser opp mot Polhavet og land som Japan, Polen, Sverige og Tyskland. Disse gjør en iherdig innsats i Arktis.

Unntaket blant de arktiske fem er Russland som, til tross for den lange sibirske kyst, ikke støtter opp under marinøkologisk forskning i Arktis i særlig grad.

USA bruker 80 % av polarforskningsbudsjettet i Antarktis.

Frankrike og Italia er bortimot fraværende i den marinøkologisk forskning i Arktis.

Hadde det ikke vært for noen iherdige forskere i Skottland, ville Storbritannia jobbet utelukkende i sør.

Det er den mangelfulle internasjonale innsats i Polhavet som er årsaken til den lave forskningsintensiteten. Dersom man skulle vurdere hvilken av de to polare regioner det burde satses særlig på i en tid der klimaet blir varmere og havisen minker, måtte svaret være: naturligvis i Arktis!

Ingen kunnskap

Før jeg belyser mulige årsaker for den lave marinøkologiske forskningsinnsats i Arktis, vil jeg anskueliggjøre hvor lite vi vet om effekten av klimaforandringer i Arktis.

En grundig gjennomgang av litteraturen om påvisbare biologiske effekter som følge av klimatiske forandringer i Arktis avslørte at det med sikkerhet bare kan dokumenteres 53 forandringer.

Det handler om forandringer i organismenes utbredelse og antall, vekst og kondisjon, atferd og sammensetning. Den geografiske fordeling av effektene avslører at det lille man vet stammer fra særskilte regioner.

Det finnes ingen stadfestet kunnskap om marinbiologiske klimaeffekter langs kysten av Sibir og de sentrale deler av Polhavet.

Årsakene?

Hva kan årsaken til misforholdet mellom behovet og tilgjengelighet av marinbiologisk kunnskap være?

Den kalde krigen umuliggjorde internasjonal forskning i Polhavet. Hver arktiske nasjon gjennomførte forskning i egne territoriale farvann. Det tredje internasjonale polaråret (1958) siktet seg inn p?? den antarktiske kontinent, den gang lite kjent. Antarktistraktaten fra 1961 er delvis et resultat av det tredje internasjonale polarår. Fraværet av en Arktistraktat som kunne framskynde den panarktiske forskningsintegrasjon har til følge at det finnes liten koordinering på tvers av grensene.

Territoriale krav

I en tid der de arktiske landene er opptatt med å få territorial krav stadfestet internasjonalt, fortsetter isolasjonspolitikken.

Det fjerde internasjonale polaråret (2008-09) ga verden en gedigen mulighet til koordinert og integrert havforskning, men panarktiske prosjektsøknader ble så å si ikke funnet støtteverdig. Basert på enkeltforskernes initiativ integreres forskningsresultater så godt det lar seg gjøre, i etterkant. Den potensielle og betydelige panarktiske synergi ble ikke forløst.

Antarktis

Nesten alle større forskningsnasjoner driver med utstrakt og vedvarende forskning i Antarktis (akkompagnert av territoriale krav), men de fleste av disse glitrer med sitt fravær i nord.

Eksklusjon fra territoriale krav i Arktis kan være årsaken til at få nasjoner satser på forskning i Arktis. Nykommere finnes (f.eks. Spania, Kina og Korea), men det vil ta tid før de har opparbeidet seg ekspertise. Dagens marinøkologiske forskning i nord reflekterer ikke menneskehetens behov. I en tid der krav for bærekraftig utvikling er essensiell er denne konklusjon nedslående.

For mye politikk

Innledningsvis sporte jeg hvem som bryr seg om klimaforandringer i Arktis?

Svaret er at for få nasjoner gjør det og at menneskehetens behov ikke er den viktigste årsak for anvendelse av midler for polarforskning. De fordeles mer gjennom politiske motiver enn ønsket om en bærekraftig utvikling.

Det synes som om at polarforskning er først og fremst politikk, nå som før. Økt innsats på polarforskning i Arktis burde engasjere flertallet av forskningsnasjoner på den nordlige hemisfæren. Samarbeidet burde være basert på et rammeverk mellom de fem arktiske landene og suppleres av ikke-arktiske nasjoner.

Når får vi en avtale som muliggjør den unnværlige sirkumpolare integrasjon, verktøyet for å forstå og predikere de biologiske konsekvenser av klimatisk oppvarming?