Havrettsutviklingen har bragt omfattende endringer i kyststatenes favør. Ikke minst var FNs havrettskonferanse 197482 og etableringen av 200 mils økonomiske soner viktig.

Men utviklingen har ikke stanset med det. Havretten gir internasjonale kjøreregler for hvordan havene og naturressursene der skal eies og forvaltes. Sentralt står de økonomiske sonene. Disse gir kyststatene suverene rettigheter over naturressursene ut til 200 nautiske mil (370 km). Kyststaten bestemmer slik over hvordan for eksempel fiskeressursene i disse områdene skal forvaltes.

Havretten angir også regler for hvordan grenser skal trekkes mellom ulike lands havområder og hvordan kontinentalsoklenes utstrekning skal bestemmes. Det er også regler for hvem som har myndighet over hva på det åpne hav utenfor 200 nautiske mil.

FN-avtale

Et av de store spørsmålene har vært hvordan en skal komme ulovlig fiske til livs, ikke minst på det åpne hav. Her har det vært en betydelig utvikling, med aksept av mer ambisiøse prinsipper for ressursforvaltningen og etablering av nye organisasjoner og arrangementer. I 2001 trådte FN-avtalen om fiske på det åpne hav i kraft. Den gir utdypende, globale regler for fiskeriforvaltningen utenfor de økonomiske sonene. Den inneholder også prinsipper for ressursforvaltning som føre-var tilnærmingen.

Avtalen har gitt støtet til nye regionale fiskeriorganisasjoner, blant annet utenfor det sørlige Afrika. Den har også medført revitalisering og modernisering av eksisterende organisasjoner. I våre nærområder gjelder dette blant annet Den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen.

HavnestatskontrollI

regi av FNs matvareorganisasjon FAO er det forhandlet flere avtaler som er viktige for fiskeriforvaltningen. I 2009 kom en avtale om havnestatskontroll som krever at det undersøkes om fangster som landes er tatt på lovlig vis. Tidligere er det vedtatt globale handlingsplaner for bekjempelse av ulovlig fiske, reduksjon av overkapasitet, med mer.

Sokkelen

I forhold til kontinentalsoklene og naturressursene der har det også vært en utvikling. Havrettskonvensjonen fra 1982 angir hvordan yttergrensen for kyststatenes jurisdiksjon over soklene skal fastsettes. Etter visse geologiske kriterier kan kyststaten fastsette yttergrenser som går lenger ut enn 200 nautiske mil.

Dokumentasjon om slike geologiske forhold skal fremlegges for FNs kontinentalsokkelkommisjon, som så gir anbefalinger om hvor yttergrensene skal gå. Til nå er om lag 50 fremlegg avgitt til kommisjonen, som har gitt ni anbefalinger.

Havrettstribunalet

Nok en institusjonell nyvinning er Det internasjonale havrettstribunalet. Dette ble etablert i Hamburg i 1996, og er nå operativt. Tribunalet avsier dommer i saker som angår reglene i havretten. Eksempelvis har Tribunalet nå grensen i Bengalbukta mellom Bangladesh og Myanmar til behandling. Tribunalets virksomhet kommer i tillegg til Den internasjonale domstolen i Haag.

Havbunnsmyndighet

En tredje institusjonell nyetablering er Den internasjonale havbunnsmyndigheten. Denne har ansvaret for mineralressursene på dyphavsbunnen, som er menneskehetens felles arv. I tillegg har en også fått løpende prosesser for behandling av havrett og -politikk på globalt nivå. FNs Generalforsamling drøfter nå hver høst havspørsmål og vedtar resolusjoner om dette. I FAO har arbeidet i fiskerikomiteen fått større tyngde. Komiteen er i dag et globalt verksted for utvikling av bedre fiskeriforvaltning.

Virkninger for Norge

Norge er blant de landene i verden som har tjent mest på havrettsutviklingen de siste 10-årene. En har fått råderett over store havråder med omfattende naturressurser. I sum innebærer endringene som er beskrevet over en styrking av forvaltningsregimet for fiskeressursene.

Siden de fleste viktige fiskebestander i Norge er delt med andre land, er en tjent med dette. En har fått strengere prinsipper for ressursforvaltningen. Dernest har det kommet ordninger som gir mer effektiv håndheving av reglene, blant annet gjennom den nevnte havnestatsavtalen. Og en har fått flere nye bilaterale og regionale organisasjoner og arrangementer og en oppgradering av eksisterende slike.

Norge har også nytt godt av arbeidet i FNs kontinentalsokkelkommisjon. Geologisk materiale som viser at den norske kontinentalsokkelen strekker seg utover 200 nautiske mil i tre områder (Norskehavet, Barentshavet og nord for Svalbard) ble fremlagt i 2006. I april 2009 anbefalte sokkelkommisjonen yttergrensene for norsk kontinentalsokkel i disse områdene.

Nye avtaler

Det er også en rekke andre viktige utviklingstrekk for Norge på dette området det siste tiåret. Blant annet er territorialfarvannet er utvidet fra fire til tolv nautiske mil (2004). Det er inngått en avtale med Danmark om en grense mellom Svalbard (2006) og Grønland. Og Norge og Russland inngikk i 2007 en avtale om en grense i Varangerfjordområdet. Forvaltningsregimet for fiskeressursene har blitt styrket. Siden de fleste viktige fiskebestander i Norge er delt med andre land, har vi tjent på dette.