Den besværlige multebæra

Av

Skuffede multeplukkere i Nord-Norge har funnet hvite, slappe bær ødelagt av nattefrost. Samtidig har statsadvokatene signalisert at de vil se lett på ulovlig multeplukking. Skjebnen til den populære bæra er et sammensurium av meteorologi, historie, juss og politikk.

DEL


«Aldri tidligere har jeg opplevd at multebærene fryser så tidlig», uttalte en forskrekket Fridtjof Berglund fra Karasjok til avisa Min Aigi nylig. Bærene han fant var hvite, slappe og ødelagte.
Den fortvilte multeplukker Berglund har statistikken delvis med seg. Vervarslinga for Nord-Norge registrerte minusgrader om natta både i Banak, i Tana og på Finnmarksvidda nå i slutten av juli. I Nordreisa krøp termometeret ned til 0,0 grader.

Dette er relativt sjelden vare. Det har ikke vært registrert frost i juli på Banak de siste 30 årene. På Finnmarksvidda har de imidlertid kjent kjølige sommernetter tidligere år. Sist det var julifrost, var i 1996 med minus 0,8 på vidda. Det verste julitallet Vervarslinga for Nord-Norge kan varte opp med, er minus 3,9 grader i Kautokeino i 1891. Det året må det ha vært multeis de plukket.
Hva er på gang med været? Hvorfor får vi disse frostproblemene nå?
Ja, værgudene vet. Frostnettene i juli passer dårlig inn i den forventede trenden for været etter at den globale oppvarmingen ble konstatert som et faktum. Den skulle jo gi oss mer nedbør og et mildere klima. Selvsagt kan vi ikke avskrive oppvarmingen av kloden fordi det er julifrost på Banak. Vi står igjen med meteorologenes standardsvar når værgudene spiller oss et puss: En tilfeldighet.

Over til juss.

«Bare i de færreste tilfeller ender anmeldelser for påstått ulovlig multeplukking med påtale, men henlegges fordi allmenne hensyn ikke krever påtale», uttalte statsadvokat Lars Fause nylig. Unntaket er de kultiverte multelandene.

Greit nok. De fleste vil jo uten videre akseptere at man ikke kan forsyne seg av den nye utmarksnæringen som innebærer kultivering i kommersiell hensikt. Men hvorfor i all verden er det ulovlig å plukke ville multebær? Det råtner jo ned tonnevis i den norske naturen hvert år. I 1993 var modningen av ville bær beregnet til hele 100.000 tonn til en førstehåndsverdi av en milliard kroner.
Uansett, straffeloven har en egen bestemmelse om multebæra i Nord-Norge som går tilbake til et forslag fra amtmannen i Finnmark i 1854. Men bestemmelsen er uklar og derfor er det blitt mye balluba om den opp gjennom årene.

Hold fast, her kommer lovteksten i Straffelovens paragraf 400:

«Den som på uindhegnet Sted plukker vilde Nødder, som paa Stedet fortæres, eller vilde Bær, Sop eller Blomster eller optager Rødder av vilde Urter, bliver ikke at straffe. Denne bestemmelse finder ikke Anvendelse paa den, som plukker Multer på Multebærland i Tromsø Stift enten mod Eierens udtrykkelige Forbud eller uden at fortære dem paa Stedet.»

Altså, vi kan plukke ville bær så mye vi ønsker, men i Tromsø Stift (Nord-Norge) er det altså ikke tillatt å plukke på multebærland. Uansett kan ingen hindre oss i å spise så mye multer vi vil på stedet.

Men hva er et multebærland? Det er det ikke lett å svare på. Amanuensis Georg K. Eriksen ved Det juridiske fakultet i Tromsø har i en egen betenkning pekt på det problematiske i dette begrepet. Det volder juristene betydelig tvil om tolkningen og er nok en av grunnen til at statsadvokaten finner det vanskelig å etterforske disse sakene. Historisk sett skulle bestemmelsen sikre viktige inntekter fra utmarka. Men det er jo sjelden tilfelle i dag, når vi ser bort fra den nye, kommersielle næringen som nærmest dyrker multer.

Mange har tatt til orde for å avskaffe hele multeloven. Men i de siste årene har dette synspunktet blitt møtt av en ny type politisk argumentasjon knyttet til Samerettsutvalgets innstilling. Da stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo tok til orde for allmennhetens bruksrett til jakt, fiske og bærplukking, ble han møtt med kraftig motskyts. Det ble hevdet at multebæra var en viktig ressurs som måtte trekkes inn når samenes og bygdefolkenes interesser skulle avklares.

Justiskomiteen hadde multeloven oppe til vurdering for få år siden. Da ble konklusjonen at den ikke burde oppheves. Med statsadvokatens utspill denne sommeren, ligger multeloven an til virkelig å bli en sovende paragraf. En illsint grunneier på jakt etter fremmede multeplukkere kan fortsatt vifte med loven på sin springmarsj over myra. Men i praksis har han allerede i mange år stått svakt juridisk. Etter statsadvokatens utspill står han enda svakere. Signalet er klart: Dersom vi bare holder oss unna de kultiverte, kommersielle multemyrene, risikerer vi lite.

Da er det langt viktigere å respektere en annen, liten lov fra 1970 som berører multebæra. Den setter forbud mot å plukke multekart. Når kartene røskes opp, følger ofte hele planten og deler av rota med. Det kan føre til store skader på multeplanten som skyter røtter under bakken og som fremstår med mange enkeltplanter fra det samme rotsystemet. Kartplukking kan på den måten hindre knoppskyting av planten i lang tid.

Det har ingen interesse av, verken grunneierne eller vi som plager dem med multeplukking.

Artikkeltags