Her er årets beste plater

Av

Nordlys' anmelderkorps har talt. Her er deres 10 på topp-liste:

FAVORITT:  Torgeir Waldemar er en favoritt hos Nordlys' anmelderkorps. Da han fikk vite at han poengmessig kom best ut av kåringen av årets beste album, kom han med følgende kommentar:
 – Så hyggelig å høre at skiva mi er kåret til årets album av dere. Det er jo en gjeng med dedikerte og kompetente folk der oppe, så for meg er jo det en stor hedersbetegnelse altså! Tromsø er en by jeg har følt meg hjemme i siden første gang jeg var der, og derfor er det ekstra hyggelig for meg dette her.

FAVORITT: Torgeir Waldemar er en favoritt hos Nordlys' anmelderkorps. Da han fikk vite at han poengmessig kom best ut av kåringen av årets beste album, kom han med følgende kommentar: – Så hyggelig å høre at skiva mi er kåret til årets album av dere. Det er jo en gjeng med dedikerte og kompetente folk der oppe, så for meg er jo det en stor hedersbetegnelse altså! Tromsø er en by jeg har følt meg hjemme i siden første gang jeg var der, og derfor er det ekstra hyggelig for meg dette her.

DEL

Egon Holstad

Hør Egons liste her

1: The Afghan Whigs: «Do to the Beast»

Comebackalbum er normalt ganske triste greier, som vanligvis er laget i ren forpliktelse for å ha noen nye låter å spille på gjenforeningsturné. «Do to the Beast» er unntaket som bekrefter regelen. Skiva bugner av overskudd, frustrasjon, lengsel, desperasjon, en Greg Dulli i storform og et vell av helt ekstremt slitesterke låter. Det aller beste jeg hørte av musikk i 2014.

2: Torgeir Waldemar: «Torgeir Waldemar»

Han er virkelig noe helt for seg selv i Norge, Torgeir Waldemar. Bevæpnet med noen helt fantastiske sanger og en stemme så full av troverdighet og inderlighet at det er til å dåne av, traff han spikeren på hodet med en slegges kraft med denne debuten. Koringene og andrestemmene til Ida Jenshus og Janne Hea er så smakfulle og fabelaktige at det er bare er å skjenke seg stort melkeglass med bourbon og la seg henføre. Igjen og igjen og igjen. Jeg så ikke noe bedre live i 2014 enn en konsert med ham her i byen. Mannen er et sant geni.

3: Ty Segall: «Manipulator»

Et 17-låters dobbeltalbum av et overflødighetshorn. Skiva spenner fra snurrige og suverene poplåter og til uhyre potent rock'n'roll, så catchy og avhengighetsdannende at det er en sann fryd. Segall er en skikkelig slu og smart rev når det kommer til frekke tyverier i musikkhistorien, og der man kan ane anerkjennende vink og hilsninger til Led Zeppelin, The Stooges, Black Sabbath og spesielt Mark Bolan/T. Rex. At han har hørt sine runder gjennom katalogen til popgeniene i Big Star er også mer enn tydelig. Vokser og vokser for hver runde. Knallbra.

4: Mirel Wagner: «When the Cellar Children See the Light»

Så nakent, så hudløst og så uendelig vakkert at skiva, av mentalhygieniske årsaker, bør nytes i mindre doser. Etiopiskfødte og Finland-baserte Wagner (for et suverent navn!) høres ut som ei salig blanding av Mark Lanegan, Nick Cave og PJ Harvey på sitt mest personlig og lavmælte, med en smakfull og uunngåelig Cohen-ånd som hviler over det hele.

5: Temples: «Sun Structures»

Spretne refrenger, superb musisering og luftige trommer som sier «pishhhhh!», fikse overganger og himmelske og flerstemte harmonier over hele fjøla. Det er som om hver låt er fylt med sommer og dynket i sol, softis, kald pils og en dæsj illegale og bevissthetsutvidende stoffer. Englands beste popband på år og dag.

6: Mathias Lilja: «Mathias Lilja»

Denne svenske kjempehelten startet karrieren sin som frontfigur i det eminente 60’s/garasjebandet The Strollers, fortsatte i like formidable The Maharajas, men har nå roet det helt ned, laget ei americana/folk/country-skive, og dét har han gjort så bra at han danket ut alt som kom ut i USA i 2014. Guy Clarke, Gene Clark, Townes Van Zandt, Blaze Foley, Kris Kristofferson m.fl. Kvalitetsreferansene står i kø. Og han synger så bra at det er teit.

7: Dan Sartain: «Dudesblood»

Denne eksentriske sørstatsmannen er altså virkelig en artist flere burde oppdage. Har til gode å gi ut ei dårlig plate, og årets skive var heller intet unntak. Fra harde punkrocklåter til noen smellvakre poplåter, alt kvernet sammen som om det skulle være den største selvfølgelighet. Coverversjonen av The Knifes «Pass This on» er så strålende og nydelig at den alene er verdt inngangspengene. Ja, også den steinraffe åpnings- og tittellåten. Musikkbransjen trenger talentfulle gærninger som Dan Sartain. Jeg digger Dan Sartain.

8: The Reigning Sound: «Shattered»

Etter første gjennomlytt var jeg helt skjelven og engstelig. Hadde vi virkelig fått den første svake skiva fra The Reigning Sound? Hahaha! Ei svak skive fra The Reigning Sound? Selvsagt hadde vi ikke det. Greg Cartwright leverer som bare det, men denne gang matte man dykke litt mer ned i materien før den satte seg, så var det gjort igjen, på bandets sjette studioplate. Igjen er det soul, rock og country som mikses sammen til et musikalsk brygg Greg er en sann mester i. Jeg hadde ikke orket at denne skiva ikke var bra. Nå kan jeg slappe rolig av. Puh!

9: Sun Kil Moon: «Benji»

Herre min hatt, for ei køle mørk, mollstemt, sakral og vakker skive. Har egentlig alltid hatt sans for grinebiteren Mark Kozelek, men har sjelden holdt ut gjennom hele plater med ham. Denne gangen er det derimot så gjennomført utsøkt og høytidsstemt at det bare er å legge seg tilbake og ta i mot. Tematikken? Døden, så klart! Og da skriver man ikke pludrende powerpop eller kjapp boogierock om det. At mannen har lagt seg ut i en smått ugripelig feide med favorittene i The War on Drugs er dessuten veldig gøy. Selv om Mark selvsagt mener alvor. Han hater virkelig sin samtid. Men han lager fortryllende musikk for tiden.

10: The New Christs: «Incantations»

Rob Younger, gudfaren i australsk rock’n’roll, er heldigvis fortsatt I stand til å hamre ut skiver av skyhøy kvalitet. Bandets femte studioskive, og det man på fagspråket og skikkelig godt norsk kaller en instant grower. Ei av mine mest spilte plater i 2014. Derfor tas den med, av anstendige ærlighetsårsaker. I en rettferdig verden hadde Rob Younger vært president, kaptein, første i alt og straffetaker.

Helge Skog

Hør Helges liste her

1. The Men «Tomorrow’s Hits» (Sacred Bones/Playground)

Brooklyn-bandet tar sjumilssteg opp i rock-himmelen med disse åtte fantastiske låtene. Naturlig sound, smittende energi og så smakfullt utført at det grenser til det uanstendige.

2. The Growlers «Chinese Fountain» (FatCat/Border)

Nydelig. Pop/rock med en ekstrem meloditeft, samt en av nåtidens beste og mest særegne vokalister. Dur og moll har sjeldent vært bedre venner, enn på «Chinese Fountain».

3. Lee Fields & The Expressions «Emma Jean» (Truth & Soul/Border)

Soul-nestoren fortsetter å peise ut skiver av hoderystende høy kvalitet, denne gang backet ufeilbarlig av The Expressions. Stemmen hans må være det flotteste instrumentet på jord.

4. Midnight «No Mercy For Mayhem» (Hell’s Headbangers/Border)

Endelig et metal-band med plenty av punk og rock’n’roll innabords. Lydbildet er upolert og tekstene akkurat passe infantile. What’s not to like?

5. Reigning Sound «Shattered» (Merge/Playground)

Låtskrivergeniet Greg Cartwright er i det gavmilde hjørnet, og deler ut en godtepose der utsøkte ballader og soul food kompletterer den sedvanlige rock’n’roll-snacksen.

6. Black Prairie «Fortune» (Sugar Hill/Import)

I tidligere tider kjent som et bluegrass-band, som nå treffer blink med en miks av folk, rock, americana og pop. Fele, trekkspill og litt Zeppelinsk schwung? Ja, det funker som fy!

7. Mathias Lilja «Mathias Lilja» (Rootsy/Warner)

Liljas fantastiske stemme og misunnelsesverdige låtskriverevner gjør at svensken sannsynligvis kan briljere i de fleste sjangre. Solodebuten til den drevne garasjerockeren er årets beste americana-skive.

8. Lee Bains III & The Glory Fires «Dereconstructed» (SubPop/Playground)

Den gamle villfarelsen om at sørstatsrock alltid er trauste og treige greier, får seg et kraftig rumpespark fra Lee Bains og co. Med alle knotter på elleve, er denne utblåsningen en punkrock-knockout.

9. Taake «Stridens Hus» (Dark Essence/Border)

Ei frisk og rå skive som nesten når opp til sin nå klassiske forgjenger, Noregs Vaapen. Her kommer de fete black metal riffene som perler på ei snor, og soundet er kaldt og fint – uten å bli påtatt 1992-retro.

10. Jenny Lewis «The Voyager» (Warner Bros./Warner)

Frøken Lewis leverer et utfordrende og delikat sommerlig popalbum, etter lang tids fravær. Ryan Adams beviser også at han absolutt kan mer enn å drikke øl i produsentstolen.

Danny Pellicer

Hør 2014-spillelista til hr. Pellicer her

1. D’Angelo and the Vanguard: «Black Messiah»

Sluppet mandag denne uka, og har med det sneket seg unna de fleste Årets plate-kåringer. Men ikke denne, ha! 14 år (!) har gått siden forrige album. «Black Messiah» trenger tid, men det høres veldig ut som D'Angelo har levert fra seg en ny klassiker. Dyp, tung, funky og sexy.

2. Lee Fields & the Expressions: «Emma Jean»

Klassisk sweet og funky soul fra veteran som kun gir ut fantastiske album på sine eldre dager.

3. Mary J. Blige: «The London Sessions»

Fruen måtte over dammen for å få produsert et interessant album igjen. Litt springende, men helt strålende på sitt beste.

4. Jungle: «Jungle»

Moderne, mørk og framtidsretta soul fra britisk duo. Årets Frank Ocean.

5. Torgeir Waldemar: «Torgeir Waldemar»

For å si det med Nordlys' anmelder: «Det formelig renner blod og tårer ut høyttalerne...»

6. Lykke Li: «I Never Learn»

Som vanlig mektig, men mer melankolsk denne gangen fra svensken.

7. Röyksopp & Robyn: «Do It Again»

Det gnistrer som vanlig når disse tre går i studio. Kvalitets-«Hver gang vi møtes».

8. Pharrell: «GIRL»

Herr Verdens kuleste fyr lager også meget kul musikk.

9. Emilie Nicolas: «Nobody Knows»

Debutant som seiler rett inn i norsk popelite. Vakkert og interessant.

10. Jenny Lewis: «The Voyager»

Refrenger, harmonier, ranglegitar og solskinn. Hadde all popmusikk vært sånn, ville det vært mindre krig her i verden.

Hør 2014-spillelista til hr. Pellicer her

Nordlys + 10 kr for 10 uker