En av de viktigste sakene for Fagforbundet var, med bakgrunn i egen medlemsundersøkelse; å jobbe for at ingen skal være fattige i Norge! En prioritert oppgave også for de rødgrønne.

Samtidig understreket kongressen gjentatte ganger Arbeiderpartiets hovedparole: Arbeid til alle er jobb nummer en! Det siste ble også formidlet av landets statsminister som gjestet LO-kongressen.

Når en kongressdeltaker så får del i siste nyheter og hører at i hjembyen Tromsø foreslår rådmannen nedlegging av sykehjem, dype kutt innenfor pleie og omsorg, skoler, barnehager og oppsigelser av kommunalt ansatte, – ja, da får fattigdomsutfordringene i kommunene en ny dimensjon.

* Når ble oppsigelse av kommunalt ansatte et verktøy for å bekjempe fattigdom i Norge?

* Når ble målet om arbeid til alle nådd ved oppsigelser?

Forutsetning for fattigdomsbekjempelse og full sysselsetting er nettopp at alle skal ha noe å leve av og ikke det å si opp arbeidsfolk!

Fagforbundet har uttrykt at man er fornøyd med at regjeringen fortsatt viser vilje til å satse på kommunene som velferdsprodusent. Men dette betyr ikke at Fagforbundet mener at det satses nok.

Samtidig som regnskapstall viser at kommunene har fått tilført over 30 milliarder kroner mer i perioden fra regjeringsskiftet i 2005 og at satsing på velferdstjenester samt nye årsverk er oppfylt, opplever innbyggerne at kommuner må kutte i tjenestetilbudet og skjære ned på stillinger.

Spist opp

Utvidede og nye oppgaver er realiteten for kommunene, og dermed er de økte inntektene i stor grad spist opp av øke utgifter. Optimisme og satsing i kommunene er i ferd med å snus til fortvilelse og nedbygging av velferdstilbud. Fagforbundet sier at dette kan vi ikke slå oss til ro med og har oppfordret regjeringen til sterk og fornya innsats for kommunene framover.

I Tromsø er allerede fortvilelse, nedbygging av velferdstilbud og varsla oppsigelser et faktum etter rådmannens forslag. Kanskje er det på tide å vise måtehold og gi oppmerksomhet til områder som gjør at kommunen er i den situasjonen den er i dag. Som blant annet:

* At man tør gå inn i kommunens skyhøye sykefravær og ta tak i de utfordringene som ligger, her iblant stor utfordring med utstøting fra arbeidslivet, som har fått lov å få grobunn i kommunen.

* At man kan vurdere om kommunalt ansatte trenger en lengre omstillingspause, slik at lederne får mulighet til å lede sine ansatte på en god måte, i stedet for hele tiden å være nødt til å tvinge gjennom nye planer ut ifra markedsliberalistisk tenking.

* At man lærer av nylige stor(mannsgalskap) satsinger som viser at kommunenes OL-satsing (2014/2018) har brukt 60 millioner eksklusiv personalressurser.

* At det kan gjøres omprioriteringer i forhold til nye storsatsinger som foreslått ishall. Metaforer Står du oppsagt og uten arbeid hjelper det ikke om rådmannens nærmeste bruker metaforer som at BMW-en skal byttes ut med en Toyota. Er du uten arbeid er du fort en av de nye fattige i Norge, og et synlig eksempel på at vi er langt fra å nå målet, der arbeid til alle er mål nummer én.

Enn så lenge får vi ha tillit til at de styrende politikerne nå gjør de riktige grepene!