Man spør seg om denne gjøkungen innen norsk fiskerinæring egentlig utgjør en økologisk og ressursmessig skandale.

Ikke bare er millioner av rømt oppdrettsfisk iferd med å ødelegge villaksstammene; hele lokale biotopers økologi er i ferd med å gå til grunne i mange av våre oppdrettsfjorder, grunnet forurensningen fra merdene. Og det er selvsagt ikke til å undres over at oppdrettsfisken blir syk med en så naturfremmed måte å produsere mat på; med opptil 200.000 laks i hver merde. Disse gigantiske biologiske septiktankene vil selvsagt påvirke økologien fatalt, men Mattilsynet synes påfallende fraværende.

For dette er selvsagt det motsatte av bærekraftig næringsvirksomhet, og det er pinlig og forstemmende at fiskeriminsteren ikke ser det. Ikke bare legger hun opp til en økning på 20 millioner flere oppdrettslaks; nå er det i tillegg torskens tur.

Det som opprinnelig var tenkt som en bygdebasert distriktsnæring, har på få år forvandlet seg til den sørnorske og utenlandske storkapitalens privatisering av kysten. Og ulempene oppdrettet påfører lokalsamfunnene er åpenbart langt større enn den sysselsettingsmessige gevinsten. Det er, etter mitt skjønn, egentlig noe underlig at nordlendingene har kunnet akseptere denne formen for ny-kolonialisme.

Oppdrettsnæringens representanter opptrer ganske så arrogant i sitt møte med kritikerne. De som tillater seg å kritisere, baserer seg nemlig ikke på «faktabasert kunnskap». Det er angivelig «fri synsing, kunnskapsløshet og fordommer» som råder blant kritikerne. Tja, mon det?

I alle fall synes det noe krampaktig når Geir Andreassen (adm. direktør i Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening) forsøker å legitimere næringens misbruk av norsk natur med verdens hungersofre (Folkebladet 28.2.). Så kan man jo spørre seg hvor stor del av norsk lakseeksport som går nettopp til u-land?

Oppdrettsnæringen har etter mitt skjønn en pedagogisk oppgave nettopp i argumentet med bærekraftig matproduksjon i en hungersherjet verden: Faktum er jo at oppdrettsfisk spiser mer fisk enn den samlede produksjonen av menneskemat i norsk sjømatnæring. Man fangster med andre ord tre ganger mer fisk enn det man får ut av norsk fiskeoppdrett. Og mer og mer av dette fiskeproteinet skaffer man seg nettopp fra u-landenes kyster. Man tar følgelig levebrødet fra fattige fiskere, transporterer dette til norske anlegg, produserer på en naturfremmed måte, for deretter å selge oppdrettsfisk til rike europeere. Bærekraftig, Helga?