De siste ukene har Norge diskutert Hijab-bruk fram og tilbake, med stadige krumspring. Hijab er et hodetørkle som i utgangspunktet ikke påfører fysiske skader på kvinner, men det er ikke grenser akkurat nå for hvor mye energi, tid og spalteplass vi bruker på dette spørsmålet.

Tenk om vi kunne brukt like mye energi, tid og spalteplass på de handlinger som virkelig påfører kvinner store fysiske og psykiske skader og traumer. Hva om norske/ikke-norske/religiøse/ikke-religiøse/minoritetskvinner/majoritetskvinner osv alle kunne fokusere på en del viktige spørsmål sammen, og se om det ikke gikk an å arbeide sammen for det gode kvinneliv for alle kvinner?

Tenk om vi sammen brukte like mye energi på kvinnene som utsettes for fysiske og psykiske skader, og som er i tusentall i land overalt i verden, også i lille Norge! Tenk om vi brukte engasjementet vårt på å finne strategier for å la ofrene i krigssoner, i overgrepssaker, voldsaker, voldtekter – kvinner og barn – slippe å være de som bærer byrden og lidelsene etter disse overgrepene?

Hvem er det som må flykte, miste ære og selvrespekt, finne gjemmesteder, gå med voldsalarm og leve i redsel resten av livet? Vi ser dem hver dag på fjernsynet, i avisene, hører om dem i radioen, men hva gjør vi? Hva gjør vi samfunnsborgere for å hindre undertrykkelsen, maktovergrepene, fornedrelsen og skammen? Hvor mye er vi villige til å bidra med selv, av energi, tid, spalteplass og prioriteringer? Hvor mye press legger vi på våre politikere for at de skal legge til rette for et bedre liv for disse gruppene?

Kvinner utsatt for krig, vold, voldtekter og overgrep ber om vårt engasjement for å hindre dette. Hijabbærende kvinner ber om at de selv må få bestemme hva de vil gjøre med et enkelt klesplagg. La oss bruke 8. mars til å jobbe sammen for et bedre liv for alle de kvinnene som bønnfaller om vårt engasjement. La oss kreve slutt på vold og overgrep, og at når det skjer, at overgriperne må ta konsekvensene av sine handlinger, ikke ofrene.