Oppmøtet til demonstrasjonen i Tromsø 29. desember viser at palestinerne har mange venner i Tromsø. Veldig bra, men nå trengs sterkere virkemidler. Det er tid for å vise vår avsky med boikott av Israel. En stor palestinsk organisasjon for akademikere har sendt en ny oppfordring til boikott.

Det er foreslått seks punkter for en akademisk boikott:

1. Avstå fra å delta i noen form for akademisk eller kulturelt samarbeid med israelske institusjoner.

2. Arbeid for omfattende boikott av israelske institusjoner på nasjonalt og internasjonalt nivå, inkludert alle former for finansiering til disse institusjonene.

3. Arbeid for at internasjonale akademiske institusjoner ikke investerer eller samarbeider med Israel.

4. Israelske akademikere og intellektuelle som protesterer mot landets rasistiske kolonipolitikk, skal ikke rammes av boikotten.

5. Arbeid for fordømmelse av Israels politikk ved å fremme resolusjoner i akademiske og kulturelle organisasjoner og fagforeninger.

6. Støtt palestinske akademiske og kulturelle institusjoner direkte, uten å stille betingelser om at de skal finne en samarbeidspartner i Israel.

Akademisk frihet

Enkelte hevder at boikott strider mot idealet om akademisk frihet. En akademisk boikott er et legitimt, ikke-voldelig middel for å presse Israel og for akademisk frihet for palestinerne. Det betyr at palestinerne skal ha retten til å reise, og rett til å delta på konferanser uten å søke om tillatelse. Israelere trenger ingen slik tillatelse. Det er en selvfølge at de fritt kan delta på konferanser hvor de vil. Mens det blir lagt store hindringer for palestinerne på mange ulike måter. I oktober 08 ble 120 internasjonale deltakerne nektet innreise til en faglig konferanse i Gaza. Den 29. desember bombet Israel det islamske universitetet i Gaza.

En akademisk boikott kan bidra til større akademisk frihet. Den britiske eks-israelske akademikeren Oren Ben-Dor støtter palestinernes oppfordring til akademisk boikott. Han oppfatter en akademisk boikott som en betingelse for å etablere akademisk frihet for kritiske røster. Han peker på at det er praktisk talt umulig å ta opp en diskusjon om hva som skjedde ved opprettelsen av staten Israel, da flertallet av palestinere ble fordrevet og landsbyene deres jevnet med jorda. Han kaller det Nakba-fornektelse. Nakba betyr katastrofe og er palestinernes betegnelse for det som skjedde i 1948.

Den etniske rensingen muliggjorde opprettelsen av en sionistisk stat. Ben-Dor ser en akademisk boikott som nødvendig for å få i gang den selvransakelsen som må til i Israel for å kunne løse konflikten med palestinerne. De må for eksempel gradvis innse at det ikke er mulig å snakke om en «jødisk og demokratisk stat», eller et «etnisk demokrati», som noen israelske statsvitere kreativt har betegnet styresettet. Kravet om jødisk flertall har ingenting med demokrati å gjøre. Den israelske historikeren Ilan Pappe mener også det er nødvendig at israelerne innser hva som skjedde i 1948, og at de trenger hjelp til det utenfra.

Ambassadører

Akademikere og kulturarbeidere er Israels viktigste ambassadører. De fleste israelske akademiske institusjoner er statskontrollerte. Det store flertallet av akademikere og kulturarbeidere har bidratt direkte til okkupasjonen gjennom sin førstegangstjeneste, og også den årlige tjenesten i reservestyrkene. Mange akademikere er trolig i reservestyrkene som nå omringer Gaza. Dessverre er det kun et fåtall som har nektet å tjenestegjøre på Gaza og Vestbredden etter okkupasjonen i 1967. Mange kan være mot okkupasjonen som individer, men det er ingen protester fra de akademiske universitetskollegiene mot stengningene av palestinske universiteter og hindringene som muren skaper. Og det er taust nå.

De akademiske institusjonene utdanner de militære ekspertene. Anslagsvis halvparten av Israels forskere og ingeniører arbeider for militærindustrien. Israels akademiske og kulturelle institusjoner utdanner også lærerkreftene som fører Israels moralske blindhet videre til nye generasjoner. Svært få av Israels akademikere og kulturpersonligheter går aktivt ut med kritikk av okkupasjonen, eller mot diskrimineringen av de palestinske israelerne. Enda færre forsvarer flyktningenes rett til å vende tilbake. Tvert imot er akademikere og kulturarbeidere Israels viktigste ambassadører når det gjelder å gi omverdenen positivt inntrykk av landet og demokratiet der.

«Bygge bro»

Også i Norge har populære israelske forfattere vært brukt til å «bygge bro» mellom ambassaden og skeptiske norske intellektuelle. Vi kan ikke samarbeide med slike israelske «ambassadører» som aktivt eller passivt støtter Israels politikk med grove krenkelser av palestinernes akademiske frihet og menneskerettigheter.

Vi har derimot et løpende samarbeid med israelske opposisjonelle akademikere som for eksempel Jeff Halper som besøkte Tromsø sist høst.