Flere av artikkelforfatterne har politisk tilhørighet i Arbeiderpartiet (Jon Bingen, Bernt Bull, Marianne Marthinsen og Ingjald Ørbeck Sørheim) og i SV (Kirsti Bergstø, Ingrid Fiskaa, Ågot Valle og Stein Ørnhøi). Her lanseres en alternativ rødgrønn utenrikspolitikk med mer vekt på Norges geopolitiske interesser og mer vekt på miljø.

Geopolitikk innebærer å anse at et lands utenrikspolitikk i stor grad bestemmes av landets geografiske plassering. England ble formet av sin øybeliggenhet, Tyskland av sin plassering midt i Europa, Russland av sine vanskelig forsvarbare grenser, Sverige av sin Østersjøorientering og Norge av sin kyst mot vest. Ikke slik at geografi styrer og bestemmer all utenrikspolitikk, men geografien er der og betyr ofte mer enn vi innser. Og hvis man ikke tar hensyn til dette, er det lett å bli overkjørt av andre politiske aktører. Bernt Bull peker på at alle våre nordiske naboland historisk har hatt en større geopolitisk bevissthet enn vi har hatt her i landet, men at innstillingen fra Forsvarspolitisk utvalg i 2007 var et norsk framskritt.

Enorme utfordringer

Flere av artikkelforfatterne i «Mellom maktene» påpeker at Norge har enorme utfordringer i våre nærområder, særlig da i nordområdene, og at dette må prioriteres på topp. Norges og Nordens viktigste geografiske virkelighet er at vi er i sentrum av en stormaktstrekant med Russland i øst, Tyskland i sør og Storbritannia/USA i vest.

Da Norge ble angrepet i 1940, var det fordi både Russland, Tyskland og Storbritannia fikk økt interesse for Norden på samme tid. Militære trusler er det ikke mot Norge i dag, men også nå ser vi en økt stormaktsinteresse for våre nordområder, først og fremst grunnet petroleumsressursene. Og mens grenselinjene i Nordsjøen er avklarte, er det langt mer usikkerhet og potensielle konflikter i Norskehavet og Barentshavet. Da er det viktig å tenke geopolitisk, og det er farlig å satse bare på diplomati og gammelt vennskap. Norge vil ikke nødvendigvis få støtte fra NATO-stormakter fordi vi er med i NATO, like lite som Russland nødvendigvis vil behandle oss godt fordi de gjorde det i 1945.

I boka «Mellom maktene» påpeker for eksempel Bingen at «Vi får bare assistanse fra andre stormakter dersom vi kan håndtere mest mulig av krisen selv. Kan vi ikke håndtere noe som helst, vil våre allierte og våre fiender bli enige seg imellom. Tross alt er vi små, mens områdene og ressursene er store.» Det blir derfor helt galt når marinen seiler mindre i nord, når marinebasen Olavsvern i Tromsø nedlegges, eller når norske elitestyrker trener for Afghanistan og ikke for Nord-Norge. Ørnhøi og Bergstø argumenterer godt mot Norges tradisjonelle og dårlig funderte USA-fiksering, jf. jagerflysaken, og framholder Norden og Tyskland som mer naturlige geopolitisk begrunnede alliansepartnere.

Oppgjør

Ørbeck Sørheim og Marthinsen tar et oppgjør med norsk petroleumspolitikk, og hvordan politikerne har gitt all makt til StatoilHydro og andre i næringen. Skiftende regjeringer har arbeidet for å få StatoilHydro inn på det russiske Shtokman-feltet, men «De utenriks- og sikkerhetspolitiske sidene ved dette er ikke drøftet i offentligheten.» (Ørbeck Sørheim).

I de første tiår med norsk oljeutvinning var det en kraftfull politisk styring som sikret ilandføring på Vestlandet og oppbygging av norsk leveranseindustri. De siste 10-15 årene har Statoil, Hydro og nå StatoilHydro fått mer makt og synes nå å styre myndighetenes politikk mer enn det motsatte. Marthinsen påviser på sin side at petroleumsnæringa har blitt en gjøkunge i norsk økonomi som trekker til seg investeringer i håp om kortsiktig profitt. Dette går på bekostning av langsiktig satsing på verdiskapende industri, ikke minst på miljøvennlig energiproduksjon. Norge gjøres mer og mer lik Kuwait fordi vi raskest mulig pumper opp en ikke-fornybar ressurs som skaper lite verdiskaping på land. Som et lite snuforsøk burde vi nå i alle fall legge på is planene om oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen, og i stedet satse på miljøvennlig energiproduksjon.

Boka «Mellom maktene» viser at den rødgrønne alliansen i norsk politikk er liv laga fordi det er mye som forener på tvers av partigrensene, men at det også er felles tankegods i både Arbeiderpartiet og SV (trolig også i Senterpartiet) om hvordan den rødgrønne politikken kan forbedres.