Før det første har ikke helseministeren sagt at dette er et tiltak vi skal gjennomføre. Det som er blitt sagt er at vi må kunne diskutere også dette tiltaket. Dette er noe som visstnok har gått enkelte hus forbi i debattens hete.

Vi tenker at det som er interessant her er: Hva har gjort at vi har havnet i en ruspolitisk situasjon som tvinger fram en diskusjon rundt denne type tiltak? Vi tror at én av årsakene er at vi har et rehabiliterings- og oppfølgingstilbud til rusavhengige som ikke fungerer tilfredsstillende, og som er grovt underdimensjonert. Og at vi (igjen) ser et eksempel på politisk kortsynthet, og troen på «a quick fix». Troen på at alt kan ordnes med en løsning, også det som er et meget sammensatt problem for den enkelte, og som kun kan løses via en bred satsing på en rekke områder.

Mangelvare

Egnede boliger, aktivisering og arbeidstrening, lavterskeloppfølging og væresteder, rusfrie møteplasser og nettverk, og ikke minst – nok gode og lett tilgjengelige behandlingsplasser, er en mangelvare. Resultatet er at mennesker med store og livstruende rusproblemer tvinges til å vente i måneder og år på å få et tilbud.

Samtidig sitter tildelingsenhetene med en nesten umulig oppgave med å skulle velge hvem som er «verst stilt» og «vil ha mest nytte» av de altfor få behandlingstilbudene som finnes.

Vi mener ikke at alle på død og liv skal bli rusfrie, heller ikke at dette er faktisk mulig for alle rusavhengige. Men så lenge vi mangler et bredt og godt fungerende system for rehabilitering og oppfølging, vil vi heller ikke vite hvem som eventuelt er aktuelle kandidater for så drastiske tiltak som herointildeling.

Det finnes nemlig ingen «quick fix» for rusavhengighet. Ved en ytterligere medikalisering av rusfeltet oppnår vi bare å pynte på vår egen samvittighet og fjerne de som er mest synlige fra gatebildet, i beste fall. I verste fall kan denne type tiltak være med på sementere avhengighet og sosial stigmatisering, og øke rekruttering inn i miljøet.

Ikke «quick fix»

LAR (legemiddelassistert rehabilitering) altså rehabilitering støttet av metadon/subutex, skulle i utgangspunktet være et tilbud til den samme gruppen som vi nå snakker om å gi heroin til. Den faktiske virkeligheten for landet som helhet, er at LAR, med noen få unntak, er blitt et tilbud om metadon/subutex, støttet (for de som er så heldige) av enkelte sporadiske rehabiliteringstilbud. LAR er nå i stor grad gått over til å være et tilbud til alle med opiatavhengighet, uten at man har lyktes å nå den gruppen man i utgangspunktet ville nå med tilbudet. LAR var altså ikke «a quick fix», som mange trodde da man startet dette tilbudet.

Heroin må deles ut tre – fire ganger om dagen, og er et ekstremt dyrt å administrere. Det å tro at mennesker som ikke engang klarer å forholde seg til å hente metadon én gang om dagen, plutselig skal ha nytte av et tilbud som er enda vanskeligere å benytte seg av, er meget naivt.

Hva med...

Hva med det som ikke kan erstattes av noe annet? Hva med god sosialfaglig oppfølging? Hva med å satse slik at alle de som ønsker å bli rusfri faktisk får hjelp og behandlingsplasser, istedenfor å si «du er uhelbredelig» allerede før du har fått et reelt tilbud? Hva med å øremerke midler til rusarbeid slik at de blir brukt på de menneskene de var tenkt? Istedenfor å snakke om rammetilskudd og kommunens fri inntekter, når vi vet at det fører til at pengene brukes til helt andre ting enn det de egentlig var tiltenkt.

En nasjonal økning på 60 – 80 millioner til rusarbeid i kommunene, burde bety at Tromsø kommune får over én million kroner mer til denne type arbeid i 2009. Er budsjettet til Rus og psykiatritjenesten i Tromsø økt tilsvarende? Nei. Hvor er de pengene? Har vi allerede kjøpt heroin for dem?