Et internasjonalt forbud mot klaseammunisjon blir undertegnet 3. desember i Oslo, og representanter fra over 100 land kommer for å undertegne avtalen.

Det har siden 1949 vært ulovlig ifølge Genèvekonvensjonene (krigens regler) å drepe og skade sivile personer under konflikter og uroligheter. Indirekte bryter land som benytter seg av klasebomber reglene som finnes i krig, klaseammunisjon har nemlig ikke den egenskapen at den velger unna mål som er sivile og kun skader militære mål. Dette er grunnen til at klasebomber må forbys.

Hvert år skades og drepes tusenvis av sivile av klaseammunisjon som blir brukt i en nåværende konflikt, eller som har ligget igjen etter en konflikt. Denne typen ammunisjon er altså langvarig og påvirker flere generasjoner. Sist gang klasebomber ble brukt var senest i konflikten mellom Georgia og Russland denne høsten. Menneskerettighetsorganisasjonen Human Right Watch (HRW) opplyser at minst 17 sivile ble drept under konflikten av klasebomber og faktisk så mange som 35 prosent av klasebombene som ble sluppet i Georgia ble liggende ueksploderte.

Røde Kors Ungdom har jobbet med å få et forbud mot klasebomber i flere år. Vi har påvirket det sivile samfunnet med å spre kunnskap om temaet, stilt krav til handling og ved å gi våre handlingsforslag til de som styrer i politikken. Underskriftskampanjer (i samarbeid med Norsk Folkehjelp) og mms-kampanjen vår har vakt stor interesse blant befolkningen i Norge. Aksjoner holdt av ungdom har hjulpet verden med å gå inn for å få ett internasjonalt forbud mot klasebomber.

Men vi er ikke helt i mål ennå. Det ligger fortsatt millionvis udestruerte klasebomber både på bakken og på lagre over hele verden. Disse må destrueres! Hvem har ansvaret for å rydde opp de ueksploderte klasebombene? Skal de som blir angrepet rydde opp etter angriperne? Hvem har ansvaret for oppfølging av ofrene?

Det er ikke bare Røde Kors og resten av sivilbefolkningen som har et ansvar for å sette press. Statene må også være bevisste på sitt ansvar når det kommer til selv å følge, og å legge press på med-statene om sammen å følge sine forpliktelser ovenfor konvensjonene. De signerende landene, Norge inkludert, må også etter at avtalen er underskrevet forsøke å legge press på land som fram til nå ikke har tilsluttet seg konvensjonen.