Det er temposkifte i islandsk EU-debatt etter at nei-mannen og statsministeren Geir Haarde nå bereder grunnen for en EU-søknad. Etter all sannsynlighet sender Island sin EU-søknad i løpet av de første månedene i 2009. Det er gledelig at mange nå vil ta debatten om Norges EØS-situasjon når Island søker.
Islands statsminister Geir Haarde har så langt vært proppen i den islandske regjering som har hindret EU-søknad. Haarde og hans statsråder har i flere omganger vært i Brussel for å forhøre seg om Island kunne ta i bruk euro uten å bli EU-medlemmer. Svaret har vært helt klart: Skal Island ha euro, må Island bli medlemmer.
Så kom krisen, så kom uroen, så måtte regjeringspartiene Samfylkingen (sosialdemokratene) og Selvstendighetspartiet (Høyre) gå igjennom regjeringssamarbeidet på nytt. Sosialdemokratene stilte to krav: Sentralbanksjef Oddsson måtte vekk og Selvstendighetspartiet må akseptere en EU-søknad. Nylig kom statsminister og partileder Haarde med beskjed om at partiet framskynder sitt landsmøte fra oktober 2009 til januar 2009, at de setter ned et EU-utvalg og at de nå vil vurdere om Island likevel er tjent med å gå inn i EU.
På Island tolkes dette som et temposkifte i EU-forberedelsene. Islendinger forteller meg at Island, etter Selvstendighetspartiets landsmøte, kommer til å søke om medlemskap, senest i februar! Og når islendingene først blir enige om å sende søknad, kan det gå fort.
Finlands Olli Rehn har ansvar for EU-utvidelser, og har tidligere sagt at en islandsk søknad kan behandles raskt. Forhandlingene kan gå raskt fordi så mye av EUs lover og regler allerede er på plass gjennom EØS-avtalen. Bestemmer islendingene seg i januar for å gå EU-veien, er det ikke lenger snakk om 2011 som et aktuelt år. Det handler om neste år, om 2009!
Hva vil skje i Norge? Hva kan konsekvensene være for Norge? Uansett om Norge skulle slå følge med Island og forhandle om EU-medlemskap, eller om Norge blir alene igjen i EØS sammen med Liechtenstein, vil det innebære tungt ansvar, mye bekymring og store utfordringer for regjeringen og de politiske partiene.
Jeg er ikke overrasket over at utenriksminister Jonas Gahr Støre avviser mitt utspill om en ny EU-søknad fra Norge dersom Island søker. Noe annet ville vært oppsiktsvekkende og umiddelbart ført de rødgrønne inn i regjeringskrise.
Men uansett utenriksministerens uttalelser, må det politiske Norge ta debatt og standpunkt: Skal Norge stå igjen når Island setter seg på EU-toget? Det er også et valg. Regjering og Storting gjør da et valg som vil ha store konsekvenser for Norge og norske interesser. Det handler om EØS og om fisk.
Uten Island i EØS vil landet vårt bli sendt inn i en usikker framtid med en svekket EØS-avtale. Hvor lenge vil en EØS-avtale med bare Norge og Liechtenstein kunne holde? Er det juridisk mulig å fortsette med EØS-avtalen? Er det politisk mulig?
Med Island på motsatt side av forhandlingsbordet ved fiskeriforhandlinger vil norske fiskeriinteresser sannsynligvis bli svekket. Island som motpart er vel ingen ønskesituasjon for norske fiskere, enten det er oppdrettsfisk eller villfisk det dreier seg om, og fiskernes organisasjoner?
Derfor er et valg om ikke å følge en EU-søknad fra Island også et dramatisk valg. Jeg er sikker på at både ja-partier, EØS-partier og ansvarlige nei-partier må gå en runde med seg sjøl i en slik situasjon. Det gjelder Høyre, Arbeiderpartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet. Det må også regjeringen. Og fiskerne, kystbefolkningen, Fiskarlaget og andre næringsorganisasjoner. Det handler om samfunnsansvar og sikring av norske interesser. Derfor er det helt avgjørende at vi starter 2009 med en debatt om Norges forhold til EU!