Av Åge Mathias Bjørnsen, leder Troms Europeisk Ungdom

I 1994 trådte den mest omfattende internasjonale avtalen Norge noen gang har inngått i kraft; EØS-avtalen. EØS-avtalen er en avtale mellom Norge og EU som sikrer Norske produkter tilgang til EUs indre marked (gjelder ikke landbruk og fiskerinæringen). Siden 80 prosent av norsk eksport går til EU, og 70 prosent av norsk import kommer fra EU, er EØS en viktig avtale som trygger norsk økonomi. Imidlertid har medaljen en bakside. Norge har nemlig siden 1994 mottatt cirka 5300 EU-direktiver som er tatt direkte inn i vårt lovverk uten at norske politikere har kunnet delta i den demokratiske prosessen som direktivene har gått igjennom.

Dagens ordning med EØS-avtalen kan raskt forveksles med føydalsamfunnet fra middelalderen. På den tiden fikk bønder en bit jord på en adelsmanns land, men da på de betingelsene at man føyde seg etter hans regler, ga deler av avlingen sin til adelsmannen og lovet å stille opp hvis adelsmanen måtte i krig. Bonden måtte gå med på dette siden livsgrunnlaget hans lå i den lille jordlappen han fikk, og siden adelsmannen hadde mye mer makt en bonden ble han tvunget til å rette seg etter alt adelsmannen bestemte.

Kjerneverdi

Internasjonalt samarbeid koker ned til én enkel kjerneverdi – nemlig samarbeid. Da gir man litt og tar litt, for å gjøre hverandre bedre. På samme måte kommer ikke Norges tilgang til EU sitt indre marked uten behovet for gjenytelser. I tillegg til et medlemskontingent som er på linje med ordinære medlemmer i EU, må vi altså ta inn over oss beslutninger og direktiver uten demokratisk innflytelse. Det er nemlig ingen norske politikere som deltar i beslutningsprosessen i EU – noe som medfører at norske interesser blir dårlig ivaretatt.

Et eksempel kan være om EU skal lage et direktiv vedrørende miljøvern. I denne politiske debatten må den norske miljøvernministeren Erik Solheim stå på gangen utenfor møtelokalet i håp om at noen andre land har samme interesser som Norge, slik at vi får det litt som vi vil ha det.

Mange direktiver er selvsagt fornuftige og har bidratt til å forbedre det norske lovverket som for eksempel REACH-direktivet vedrørende kjemikalier.

Datalagringsdirektivet

På den andre siden kommer dessverre også EU med noen få direktiver som ikke er etter norske ønsker. Datalagringsdirektivet som gir politiet lov til å overvåke hva du gjør på internett og hva du skriver i en SMS er et slikt eksempel. Her har Norge ikke hatt muligheten til å delta i utformingen. Likevel må vi uforandret ta det inn i våre lover med mindre vi skulle benytte oss av reservasjonsretten (vetoretten) som ligger i EØS-avtalen. Denne har vi aldri brukt og konsekvensene medfører at vi neppe kommer til å benytte den heller. Med Sveits, Island og Liechtenstein som våre mektigste alliansepartnere ville det kunne sette hele EØS-avtalen i fare – en avtale som sikrer vårt næringsgrunnlag og velferden i landet.

Norge kan ikke fortsette å være en av bøndene til adelsmannen EU. Norske politikere kan ikke fortsette å sitte på gangen utenfor EU-kontorene mens direktiver som vil ha stor effekt på hverdagen i Norge blir utformet og vedtatt. Vi må si opp føydalavtalen EØS og vi må si ja til et fullverdig og demokratisk medlemskap i EU.