Rømt oppdrettslaks utgjør et betydelig miljøproblem og er en utfordring for villaksen i mange områder. Ukontrollert spredning av sykdom og parasitter som lakselus, og innblanding i ville laksebestander er et par av utfordringene. Næringen har så langt ikke evnet å ta denne miljøutfordringen på alvor.

Hvert år rømmer det rundt 500.000 laks og regnbueørret fra norske oppdrettsanlegg. Da er ikke de store mengdene med laksesmolt som hvert år forsvinner fra anleggene medregnet. I det verste rømningsåret (2006) rømte det hele 935.000 fisk. Kan vi minne om at den samlede fangsten av laks i elv og sjø i 2007 kun var på 180.000 laks? Det setter størrelsesforholdene litt i perspektiv. Allikevel er Valland frekk nok til å framstille det som om bransjen har klart å redusere rømmingene til det halve. Sitat: «Tallene viser at antall rømte fisk ble mer enn halvert i 2007 sammenlignet med 2006.» Ja, det er riktig det, Valland, men det er jo fordi 2006 var et verstingår uten like.

Skjønnmaling

Slik kan man manipulere med tall for å skjønnmale virkeligheten. Dere slipper fremdeles hvert år hundretusener av oppdrettsfisk ut i naturen der den ikke hører hjemme. Hvilken annen næring kan slippe unna med slike forurensende utslippstall år etter år, og så attpåtil være så frekk å påstå at man tar rømningene på alvor og at innsatsen gir gode resultater?

Aina Valland er bekymret over at havbruksnæringen får all skylda for at det står dårlig til med villaksen. Det er mildt sagt et sterkt fordreid bilde av virkeligheten. Norske myndigheter, internasjonale laksevernsorganisasjoner og norske organisasjoner som Norges Jeger- og Fiskerforbund og Norske Lakseelver har i mange år påpekt det sammensatte trusselbildet villaksen er utsatt for. Sur nedbør, lakseparasitten Gyrodactylus salaris, kraftutbygging i lakseelvene, rømt oppdrettsfisk, lakselus og beskatning er noen av de viktigste truslene. Det arbeides derfor på alle felt for å redusere den negative innvirkningen på villaksens livsvilkår, og det vet Valland godt.

En mangeårig innsats med kalking av sure vassdrag burde være kjent. I dag fanges hver femte laks i et kalket vassdrag. Det viser at det nytter! Valland har ved flere anledninger vært på de samme møter og stortingshøringer som undertegnede, der ulike trusler mot villaksen har vært debattert. Å tegne et bilde av at det bare er oppdrettsvirksomheten som blir pålagt å ta ansvar, er ansvarsfraskrivelse og en kjent «Stopp-tyven-taktikk».

Tøffere enn noensinne

Villaksen har det tøffere enn noensinne. Det har resultert i harde innskrenkninger i laksefisket. I Hordaland er over halvparten av alle lakseelver stengt for alt fiske, av hensyn til de svake laksebestandene. Du hører ingen sportsfiskere som klager over den avgjørelsen, selv om de selvsagt klager over årsakene til den vanskelige situasjonen for villaksen. Likedan er det innført kraftige innskrenkninger i hvor mye som kan fiskes i mange lakseelver, og dermed også innskrenkninger i næringsgrunnlaget for mange grunneiere langs elvene. Men også grunneierne viser forståelse for at man må iverksette harde tiltak til det beste for villaksen.

Trist er det da å høre at oppdrettsnæringen, som sitter med ansvaret for noen av de største truslene mot villaksen, bagatelliserer egen innflytelse i et forsøk på å løpe fra ansvaret. Nå bør Valland og FHL-Havbruk erkjenne bransjens miljøutfordringer og dermed sin betydelige rolle i arbeidet med å redde villaksen. Først da kan vi enes om det krafttaket for villaksen som Valland etterlyser.