Det religiøse innslaget synes noe underkommunisert i filmen, men når dette først omtales i mediene, er ikke veien kort til å forklare læstadianismen som en «samisk» bevegelse. Noen går lenger og sier at læstadianismen var en viktig motvekt mot fornorskningen.

Kautokeino-opprøret har nok mye av skylda for at læstadianismen i Norge tidlig ble oppfattet som «samisk», selv om den oftest kom til landet via finske innvandrere. Men læstadianismen er antakelig den mest fleretniske religiøse bevegelsen i nordisk historie med finske, svenske, norske, samiske og kvenske medlemmer. De aller fleste læstadianere i dag er finske. Heller ikke i Norge har det vært noen tydelig samisk dominans blant medlemmene.

Misvisende

Men den etniske dimensjonen er misvisende. Læstadianismen er først og fremst del av et globalt fenomen. Ideologien, teologien og praksisen er påfallende lik hundrevis av lignende kristne vekkelser som oppsto omtrent på omtrent samme tid over det meste av verden. Noen var ganske moderate, som den sørnorske pietismen. Men mange var enda mer ytterliggående enn læstadianismen, oftest i koloniene som hadde det felles med læstadianismen at de befant seg i utkanten av den kristne «sivilisasjon». Det at språk og symboler var lokalt basert – i læstadianismens tilfeller nordsvensk og samisk dagligliv – er også typisk for denne type vekkelser. De fleste regnes da også som lokale og unike. Men når de oppstår omtrent samtidig over hele verden og har påfallende mye felles, er det grunn til å sette spørsmålstegn ved akkurat det.

Læstadianismen rolle i fornorskningsprosessene er ikke entydig. Basert på forskning i Nord-Troms i 1997 har jeg beskrevet flere sider ved bevegelsen som kan ha gjort fornorskningen enklere og mer effektiv. Den la grunnlaget for symbolsk og religiøs opposisjon mot staten og makta, på bekostning av etniske markeringer. Den etablerte nye religiøse skillelinjer i samfunn som tidligere hadde vært etnisk delt. Den etablerte en periode et «fristed» for bruk av samisk språk som kanskje reduserte motstanden mot myndighetenes fornorskningspress.

Det finnes også flere tilfeller på at man mer aktivt har fremmet «det norske» og motarbeidet «det samiske». I Nord-Troms var disse innslagene ekstra tydelige, og denne regionen som har flest læstadianere, er vel også den regionen der fornorskningen har vært mest effektiv. Nå er det praktisk talt ingen samiske trekk å spore i de fleste forsamlinger.

Interessant

På denne bakgrunn er det interessant å se hvordan forskere og skribenter siden 1970-årene ser ut til å ha konkludert på at læstadianismen har bidratt til å bevare «det samiske». Historikeren Dagmar Sivertsen, den mest kjente forsker på læstadiansk historie, var mer nyansert og skrøt i 1955 av at bevegelsen har hatt en uvurderlig betydning for «nasjonaliseringen av de tre stammer». Når forskere noen tiår senere analyserer historien, ser de ut til å komme til motsatt konklusjon.

Historien kan selvsagt ses på flere måter, og et stykke på vei kan nok begge analysene være riktige. Det er avhengig av hva slags forhold de legger vekt på, og på hvilket sted til hvilken tid. For en bevegelse som ofte blir forstått i et uheldig lys av folk på utsiden (av og til fortjent, ofte misforstått), er det interessant at fleste som har gått i dybden, ender med analyser som gir positive assosiasjoner i sin politiske kontekst. Det tyder kanskje på at når forskerne blir glad i folk og historier, har de lettere for å velge de analyser som tolkes positivt til enhver tid, så lenge flere analyser er mulig. Men da dekker de også over mangfoldet og nyansene.

Å omtale læstadianismen som en «samisk» kristendomsform skjuler både at bevegelsen var imponerende fleretnisk og samtidig uttrykk for et globalt fenomen, og antakelig hadde en flertydig rolle i fornorskningsprosessene.