«Komiteen mener Island innførte omsettelige kvoter på en måte som "ikke er basert på et akseptabelt grunnlag"» (Fiskaren), hvilket betyr at ordningen er usaklig diskriminering av dem som ikke tilfeldigvis var i fiske i de kvalifiserende år (1980 – 1983).

Foranledningen for FN-uttalelsen er to islandske fiskere som ble dømt i det islandske rettsvesen for å ha fisket ulovlig (uten kvote), hvoretter fiskerne stevnet Island inn for FNs menneskerettighetskomité, som altså ga fiskerne medhold.

Det sentrale punkt i menneskerettighetskomiteens uttalelse er at den islandske stat, som har lovfestet at fiskeressursene er det islandske folks felles eiendom, begunstiger dem som drev fiske i perioden 1980 – 1983 ved å tildele dem gratis evigvarende og omsettbar eiendomsrett til fisken i havet, mens fiskere som er kommet til senere, enten er utestengt eller må kjøpe eller leie fiskerettigheter. Dette mener komiteen bryter med jevnlikhetsprinsippet og representerer en forskjellsbehandling i så stor grad at det bryter med FN-traktatens artikkel 26 om ikke-diskriminering.

FN-komiteen gir Island en frist på 180 dager til å fortelle hva Island vil gjøre i forhold til de mangler ved rettighetsforvaltningen komiteen har påpekt.

Relevans?

Har så dette relevans for Norge?

Det som er likt mellom Island og Norge, og som også er hovedpunktet i FN-komiteens anførsel mot Island, er at også i Norge er det slik at skal en fisker inn i fisket med fulle rettigheter, må denne eller disse kjøpes. Pr. i dag gjelder – juridisk sett – Stortingets næringskomité sitt flere ganger gjentatte vedtak om at fiskeressursene er hele folkets felles eiendom, og at ingen kan gis evigvarende kvoter mens andre utestenges. Dette er også tatt inn i forslaget til ny havressurslov.

Som man ser er Norge og Island temmelig identiske her, sjøl om man kan lete seg fram til mindre og – i forhold til FN-komiteens uttalelse – uvesentlige forskjeller. Tildeling av fiskerettigheter i kystfisket ble innført på samme måte som på Island i og med at kun fiskere og fartøy som fisket et bestemt kvantum i ett av kvalifiseringsårene 1987 – 1989, ble tildelt individuelle kvoterettigheter. Selv om det senere er gjort noen nytildelinger av rettigheter, står det likevel som et faktum at kvalifiserte fiskere som ønsker å starte opp fiske, må kjøpe fiskerettigheter fra fiskere som har fått tildelt rettigheter gratis.

Desinformasjon

Det er derfor desinformasjon når departementsråd i Fiskeri- og kystdepartementet Jørn Krog i Fiskaren kommenterer FN-komiteens uttalelse med at «det er store forskjeller mellom det norske og det islandske kvotesystemet». Og rent kryptisk blir det når Krog – ifølge Fiskaren – sier at Norge «har et system med en lukket adgang til allmenning og ett system med en åpen adgang.» Adgang til en allmenning har man i kraft av en kollektiv eller felles eiendomsrett, og slike kan verken kjøpes eller selges. Adgang til kjøp og salg av for eksempel fiskerettigheter, er nettopp å privatisere og ødelegge allmenningen. Men det er riktig at vi for så vidt har en liten flik av fiskeressursene igjen som en åpen allmenning både på Island og i Norge.

Det islandske kvotesystemet dekker alle fartøy unntatt båter ned mot småsjarker, slik at det fortsatt er åpninger for visse former for småfiske som det er i det norske systemet. Av ei norsk totalkvote av torsk på årlig rundt 250.000 – 300.000 tonn er cirka 13.000 – 14.000 tonn forbeholdt denne åpne allmenningen. De individuelle kvotene her er cirka halvparten av hva de er i den andre kvotedelen, de er maksimalkvoter eller kappfiskekvoter, det vil si at når gruppekvota er tatt, stoppes fisket på denne kvotedelen uansett om hver enkelt båt har fisket hele maksimalkvota eller bare fra ingen ting til en liten del av den. For øvrig ble det nettopp foreslått fra myndighetenes sin side et innhogg i denne «åpne allmenningsdelen» ved at båter over 11 meter skal fratas retten til å komme inn i denne gruppa, som altså hittil har vært åpen for alle..

På Island er det også slik at det er avsatt 12.000 tonn til spesielle tiltak for fiskere og regioner som kommer ekstra dårlig ut av reguleringene (§ 11 i den islandske fiskeriloven).

Hvilken betydning?

Departementsråd Jørn Krog sier videre til Fiskaren at Utenriksdepartementet eventuelt må vurdere om en islandsk domfellelse skal få betydning for Norge. «I vår del av verden» har jeg knappest hørt at menneskerettighetene skal være en problemstilling, sier Krog til Fiskaren.

Vel – nå har han hørt om det.

Vi forutsetter at Krogs utsagn er korrekt om at det er UD som skal vurdere den islandske domfellelses relevans for Norge, og vi retter derfor følgende spørsmål til UD: Hvilken betydning for norsk forvaltning av fiskerettighetene får FN-komiteens vurdering av den islandske forvaltning på samme område?