Med min erfaring og utdanning vet jeg at jeg er en meget kompetent fagperson i et akuttmottak. Så når jeg nå sier at det oftere og oftere er uforsvarlig mye å gjøre, og at det til tider er vanskelig å klare å ha oversikt og kontroll over alle mine pasienter pr. vakt, så stemmer fan meg dette!

Situasjoner som samtidighetskonflikter ved mottak av pasienter og pårørende er dagligdags. Dette er noe vi som jobber innenfor akuttmedisin skal kunne takle, og samtidig ha kontroll over. Men når man føler at man er i ferd med å miste kontrollen, kommer tankene: Enn hvis jeg gjør en feil??

Kaotisk hverdag

Så unnskyld at jeg banner, men disse forbannede innsparingene og nedskjæringene – ikke bare i akuttmottak – fører til for lav bemanning, utbrente sykepleiere, ingen faglig utvikling, sykehuskø, misfornøyde og frustrerte pasienter og pårørende, gråtende sykepleiere og leger som kanskje ikke får spist eller gått på do på vakten sin. Dette må da bety at pasientene ikke lenger kan forvente å få den pleie, tidlige behandling og ikke minst omsorg de som skattebetalere faktisk har krav på når de blir syke.

Ja, jeg har tatt ansvar, men når ressursmangel og overfylte sykehus gjør hverdagen lett kaotisk, har jeg dessverre ingen mulighet til å gi den pleien og oppfølgingen jeg ønsker, og er dyktig på.

Så hvordan skal jeg da kunne takle om feil blir gjort eller symptomer blir oversett? Jeg kan da for fan ikke stå ansvarlig for en jobb jeg skal gjøre, og som jeg samtidig ikke har mulighet til å utføre?

Ansvarlig?

Så unnskyld igjen at jeg banner, men hva i all verden er det som skjer med dette uvesenet jeg har brent slik for? Og ikke minst hva er det som gjør at vi sykepleiere fortsetter å godta at arbeidsdagen vår er så presset på tid og penger at vi oftest fungerer som medisinutdelere og rett og slett overser denne «helhetlige omsorgen» som vi faktisk er god på?

Er det ansvarlig for en sykepleier å ha fem pasienter samtidig i et akuttmottak? Er det ansvarlig å være to sykepleiere på vakt på en nattevakt med 30 pasienter? Er det ansvarlig bare å fortsette og høre på, for deretter å snakke i korridorene om alle de millionene de skal skjære ned med når vi allerede i dag føler vi ikke strekker til. De skal kutte ned på antall senger, lurer på hvor de skal gjøre av alle pasientene til slutt!

Hvorfor jobber vi på et sykehus? For å pleie og behandle pasienter? Eller for å hjelpe Norge til å tjene/spare penger på dem!

Pasientene taper

Så igjen unnskyld at jeg banner, men dette kommer bare til å bli verre, om hele helsevesenet i framtiden kun skal ha fokus på økonomi! Alle blir syk en dag, husk det, dere som sitter på pengesekken midt på Karl Johan!

At pasientene er en tapende part i all denne diskusjonen om budsjett og innsparing, er det ingen tvil om. Sitter du i helsekø, eller timevis i kø i et akuttmottak, eller er du utskrevet fra et sykehus og faktisk ikke er helt sikker på hva som egentlig har feilt deg eller hvilken behandling du har fått? Tiden til god informasjon og samtaler, spesielt i et akuttmottak, er nesten fraværende.

Kanskje det ikke gjør noe egentlig, den medikamentelle behandlingen strekker jo som oftest til, det er jo egentlig det en ønsker – å få denne medikamentelle behandlingen eller den gipsen man trenger. Men hva skjer når du ikke lenger får denne medikamentelle behandlingen før tre timer etter ankomst til et akuttmottak, eller kanskje du får gipsen først etter fem timers venting – på grunn av kø, og at du hele tiden blir satt bakerst i køen fordi det kommer akutte ting framfor deg? Dette er hverdagen, folkens!

Våre 16.000 skritt per vakt er dessverre ikke skritt nok til å få ting til å gå raskere fordi det ofte er mangel på helsepersonell. Kanskje hele logistikken i sykehusvesenet burde bli satt skikkelig under lupen – rutinene også for den slags skyld!!

Grensen for i det hele tatt å skulle få tid til hver enkelt pasient er marginal. Det skulle vært helt annerledes. All skatten man betaler skal vel sikre at man får en verdig behandling når man blir syk, tatt imot av et helsevesen hvor ikke alle stort sett er slitne og springer rundt for å rekke over dagens gjøremål – med hele tiden i tankene at her gjelder det å stå på og få flest mulig raskest gjennom mølla for å spare penger og unngå kø.

Flaut å være sykepleier

Så unnskyld all bannskapen, men jeg tror ikke det er usannsynlig at det snart ligger pasienter og dør alene på pasientrom fordi det ikke er ressurser nok til kontinuerlig å observere alle som virkelig trenger det.

Sykehusene er stort sett alltid fulle av pasienter, også de, stakkar, som er ferdigbehandlet og som ligger og venter på sykehjemsplass. Jeg synes det er flaut å være sykepleier og representere alt dette, og tenke på at de som har tilrettelagt Norge for oss ikke får en verdig avslutning på et langt liv.

Så jeg velger altså å si opp. Føler meg ikke feig, men forbannet. Forbannet over at pasientene ikke vises mer respekt enn å bli målt opp mot penger.