I Nordlys 27.d.s. leser vi professor Knut Skogs artikkel om Samene, urfolk og ILO 169. Samepolitiske talsmenn har ført et vellykket, om kanskje kortsiktig felttog for å få sin definisjon av begrepet urfolk til å bli alminnelig akseptert. Professor Skog viser til at ILO 169 baseres på en urfolksdefinisjon som ikke kan oppfylles for den samiske folkegruppe. Nasjonalt er adgang til å bruke en slik betegnelse på norske samer, men ikke med hjemmel i ILO-konvensjon 169, slik samiske organer med påpasselighet hevder.

Antisamiske utbrudd

Dermed er det kanskje også rimelig å se litt annerledes på enkelte forhold som angår samiske særrettigheter, uten å stille seg i rekken av de mange antisamiske utbrudd som i senere tid har kommet til uttrykk i Finnmark.

I dette kan vi ta med at andre nordmenn og myndigheter, dels av manglende kunnskap, dels av berettiget dårlig samvittighet fra fortida, har latt ting skje uten altfor nøye gjennomtenkning av konsekvenser.

Det ene går på å gjøre bot på gammel urett. Det andre er at behovet og bruken av land til overlevelse for andre nordmenn, er blitt sterk redusert de siste femti år.

Sett fra sidelinja er den debatt som pågår om Finnmarksloven, Finnmarkseiendommen og samiske rettigheter i Troms og Nordland, egnet til forundring over at man ikke synes å skille mellom samiske rettigheter som etnisk folkegruppe og hevdvunne rettigheter for reindriftsnæringen.

Viktig komponent

Egentlig er det vel liten uenighet om at samisk kultur og tradisjon er viktig komponent i det flerkulturelle norske samfunn. Både på statlig, fylkeskommunalt og kommunalt nivå er dette i dag også ganske bra ivaretatt.

Samisk kultur og tradisjon er sterkt knytta til reindriftsnæringa, selv om det i dag kun er et mindretall av samer som lever av reindrift (uten å telle med Oslo-samene).

Spørsmålene om rettigheter til land og vann har naturlig sammenheng med reindrift. For annen bruk av naturen må vi tro at samene står likt med andre nordmenn.

Reindrifta kan ikke drives uten at sommerbeiter på kysten kan utnyttes, slik det også har vært fra «alders tids bruk». På det grunnlag er det etablert juridisk hjemmel til bruk av landet for reindrift. Trolig må også svenske samers krav om de samme historiske rettigheter stå sterkt på det som i dag er norsk jord.

Må vike

Disse særlige bruksrettigheter innebærer at en del andre interesser på flytteveger og beiteområder må vike – med mindre andre samfunnsmessig viktige behov, eller endog at en by er kommet i vegen! (Tromsø og Hammerfest.) Da må det i dette som i alle andre forhold gjøres avveininger og søkes kompromisser, simpelthen fordi verden forandrer seg.

Reindrifta er ellers ei sterkt teknifisert næring som i det lange løp neppe kan hevdes å være forbeholdt kun etniske samer. Det skjer jo òg naturlig innblanding fra andre folkegrupper. Særrettigheter basert på etnisitet må ellers ut fra alle hensyn være en absurditet i et demokratisk samfunn.

De av samisk ætt som ikke har tilknytning til reindrift, har ellers de samme rettigheter som alle andre nordmenn og kan ikke med noen rimelighet gjøre krav på særrettigheter til nærings- virksomhet fordi de har samisk bakgrunn.