Nå er loven under endring med høringsfrist ut i oktober en gang. Mange synes ikke å vite hva loven skulle beskytte, og hva den skulle demme opp for. Når nå loven forhåpentligvis skal revitaliseres til beste for miljøet, er motstanderne av loven høyrøstede og gjør mye av seg. Og det er overraskende få som tør tale disse røstene imot.

At et parti som Fremskrittspartiet går imot innstramninger av loven, er vel ikke annet å vente, særlig ut fra dets grunnleggende politikk sentrert om individuell egoisme. Verre er det at partier som Høyre, Senterpartiet og Arbeiderpartiet lokalt deltar i motstandsarbeidet for å svekke motorferdselsloven, en lov som skulle verne naturmiljøet mot unødvendig, motorisert ferdsel. Og unødvendig skulle tolkes strengt! Det lå til grunn for loven en tanke om helhetsløsning, vel å merke til beste for miljøet.

Til stor skade

Men allerede tidlig klarte motkrefter å få endret loven slik at det ble tillatt med løypekjøring i Nord-Troms og Finnmark. Når man betrakter utviklingen i antall kjøretøy og det vedvarende presset fra ulike interesser, særlig fra motorinteressegrupper, kommersielle aktører og lite miljøbevisste politikere, må man kunne fastslå at svekkelsen av loven har vært til stor skade for naturmiljøet.

Dette kan hevdes ut fra det press og den uthuling av opprinnelige intensjoner som lovbestemmelsene og deres forskrifter har vært gjenstand for, gjerne med kommunene som pådrivere gjennom ettergivende praktisering. Og beklageligvis har de statlige miljøvernmyndigheter latt seg presse.

Erfaringen tilsier at utstrakt lokal forvaltning av motorferdsel i utmark i mange tilfelle ikke er veien å gå. Til det er egeninteressene for dominerende med naturen som taper.

Slapp håndtering

Den slappe håndteringen av lovverket her nord har rullet som et skadeskred sørover landet, og det er utbredt ulovlig kjøring og press mot lovverket også sørover i Nord-Norge og i Sør-Norge. Unødvendigheten har blitt til nødvendighet i mange sammenhenger. En annen sak er at motorekvipasjene i dag er mange, mange flere og noe helt annet enn da loven kom. For 30 år siden var kjøretøyene stort sett til næringsbruk, mens i dag er de gjerne fartsvidundere, og dessuten er barmarkskjøretøyer blitt svært vanlig.

Interesser som Forsvaret, primærnæringer, forskjellige former for turisme og sportsaktiviteter, storviltjaktlag og hyttefolk har alle utvidet sin bruk av motorisert materiell siden innføringen av loven, og disse presser med det naturmiljøet på en ikke bærekraftig måte. Ja, turisme og hytteliv er vel strengt tatt rekreasjon, og motorferdselen i de sammenhenger er med få unntak ganske unødvendig. For reindriften vil en innstramming av det generelle lovverket være en stor fordel.

Bort i hamperokken

Når eksempelvis politikere i Finnmark tar til orde for egen lov om motorferdsel i fylket, forstår man hvor langt bort i hamperokken tilstanden er kommet. Det forteller mer enn alle avisoppslag om en formidabel tilsidesettelse av alt som heter omtanke for miljøet. I det store og hele bryter den omfattende utmarkskjøringen med tankegangen om helhet og konsekvenser. Derfor er det på tide å stoppe opp. Derfor er det gledelig at det nye lovforslaget legger opp til i hvert fall visse innskrenkninger.

I våre dager har også klimaspørsmål blitt påtrengende, og sett i denne store sammenhengen vil en aksept for å svekke de opprinnelige intensjoner med motorferdselsloven, være et miljømessig svik. Det er snarere kraftige innstramminger som må til, for er det noe som virkelig er unødvendig, så er det mye av den motorferdselen som foregår i utmark i dag. I dette perspektivet er også unntaksbestemmelsene for Nord-Troms og Finnmark om tillatt rekreasjonskjøring langt fra føre-var til beste for miljøet.