Jeg skulle liksom ha misforstått når jeg også har reist kritikk mot samiske politikere og tjenestemenn. Det er vel mer riktig å kalle det mangel på politiske tiltak, eller skal vi like godt ta ondet ved rota og kalle kvenpolitikken den pågående nedbyggingen av kvensk/finsk språk og kultur. For bruken av finsk og kvensk språk i Nord-Norge minker da vitterlig i et akselererende tempo.

Samiske rådgivere

Jeg skulle selvfølgelig også ønske at saka var så enkel som Aili Keskitalo framstiller den. Men i denne, som i alle saker hvor det spilles bak kulisser, må man ta seg tid til å skrape litt i overflaten for å kunne se hva som ligger under. Man må lokalisere bakmennene, de som gir regjering og storting råd i kvenpolitikken. Og da behøver man ikke å lete lenge før man støter på de samiske statssekretærer, Norske Samers Riksforbund og Sametinget. Det har vært et nærmest ufravikelig krav fra samisk hold de siste 15 – 20 år at de statssekretærene som gir regjeringen råd samiske og kvenske saker skal rekrutteres fra samisk miljø. Og slik er det blitt.

Den nåværende ordning hvor samene skal defineres som urfolk og kvenene som minoritet ble grunnlagt allerede da Steinar Pedersen fra Tana var rådgiver for samiske og kvenske saker rundt 1990. Den urimelige skjeve fordelinga som da ble etablert, har vært fulgt opp og videreutviklet av alle samiske statssekretærer siden den tid, Sverre Johansen, Johanne Gaup, Barbro Hetta og Anders Eira har alle gitt sine bidrag til den negative utviklingen. Kronen på verket la Berit Oskal Eira i år med 600 millioner til samiske formål og 19 millioner til de øvrige 5 minoriteter på fordeling.

Frivillige aktører

I tillegg til at de samiske statssekretærene har fått som privilegium å styre med kvenpolitikken, har det ikke vært mangel på andre innspill fra samiske miljøer for å gi myndighetene råd om hvordan de skal forholde seg til kvenene. Norske Kveners Forbund hadde ikke rukket å bli varm i trøya etter stiftelsen i 1987, før Norske Samers Riksforbund rykket ut med styrevedtak og pressemelding om at man fryktet for at midlene til kvenarbeidet skulle gå på bekostning av samiske tiltak.

Da Stortinget i 1997 skulle innføre undervisning i kvensk og finsk, tok Sametingsrådet et eget initiativ overfor undervisningskomiteen på Stortinget hvor man frarådet Stortinget å åpne for slik undervisning. Heldigvis ble rådet fra Sametinget ikke fulgt, og forslaget om rett til undervisning i kvensk og finsk ble vedtatt. Da kvensk/finske elever i Tana ønsket opplæring i finsk, kvitterte sameforeninga i Tana med å tilrå at de elever i kommunen som ønsker slik opplæring kan sendes med buss til Finland. Eksemplene på samisk iver etter å gi råd i kvensaker, er svært mange. Jeg skal derfor ikke ramse opp flere i denne omgang.

Feilinformasjon

Aili Keskitalo skrev at samene er urfolk og det er ikke kvenene. Hun unnlater å nevne at dette med å være urfolk er noe samene har funnet på selv. Både politisk og vitenskapelig er det omstridt om samene er urfolk slik dette defineres i ILO 169. Ennå mer omstridt er påstanden om at samene er det eneste urfolket. Det er stort sett bare på noen norske universiteter man finner «forskere», hovedsakelig samiske forskere, som står for et slikt syn. Både samer og kvener har en historie i Norge som er så gammel at begge gruppene er like mye eller like lite urfolk. Det er bare det at man i dagens Norge driver en intensiv politisk propaganda til støtte for at bare samene er urfolk. Og den politiske propagandaen har i sin tur påvirket «forskningen».

Hvorfor ønsker samene å styre

Norske myndigheter driver en systematisk og aktiv avkulturisering av kvenene. Departementet er fullstendig klar over at den politikken som føres i løpet av maks 20 – 30 år, vil føre til at til at kvensk kultur og språk i Norge forsvinner. For å slippe den politiske belastning dette innebærer, har man overlatt til samene å ta seg av jobben. Og når samene er aktører kan de i neste omgang gjøres til syndebukker. Riktignok har statsråd Bjarne Håkon Hanssen selv rykket ut og antydet at svak kvensk egeninnsats er forklaringen på den negative utviklinga. Men Europarådets ekspertkomite og seriøse forskere på minoritetsspørsmål vil på lang sikt ikke la seg lure av den slags prat. Ettertida blir nødt til å søke forklaringene i de norske regjeringers politikk, sammenkoplet med den rolle samiske politikere i kvenske spørsmål. For samene har etter eget initiativ tatt på seg oppgaven å være formyndere for kvenene, for derved å kunne styre kvenpolitikken i en retning som er gunstig for samiske interesser.

Samarbeid

Aili Keskitalo maner til samarbeid og peker på at det må satses på de unge framover. Men hvordan kan kvensk ungdom arbeide med sitt språk når man etter 20 års arbeid ennå ikke har fått midler til den første læreboka i kvensk. Fra kvensk side har det alltid vært en sterk vilje til å stå solidarisk med samiske krav. Men de krav som stilles fra samiske hold i dag, er at kvenene skal stå med hua i handa og stilltiende godta at alle midlene går til samiske formål, mens kvenene selv skal slå seg til tåls med godsnakk om samarbeid fra Aili Keskitalo. Det er således ikke de fakta jeg har påpekt som er urimelige, men de samiske krav er urimelige. De samiske politikere som turer fram på denne måten gjør samene er stor bjørnetjeneste og skader relasjonene mellom folk. Skal samisk, kvensk og norsk ungdom ha en framtid i nord, og kunne stå sammen om utfordringene som de står overfor i framtida, må de gode relasjonene bevares. Det gjør de ikke med den politikken som føres i dag.