Barnevernet stoler i altfor stor grad på utdaterte teorier for å begrunne en omsorgsovertakelse. Forskning som tyder på at en omsorgsovertakelse kan være skadelig for barnets helse og videre utvikling, blir i stor grad oversett. En slik studie ble foretatt av O. Agid et al., og er beskrevet i tidsskriften Molecular psychiatry(1999). Forskerne fant en klar sammenheng mellom tap av en forelder i barndommen og utvikling av depresjon, bipolar lidelse og schizofreni senere i livet. For pasienter som var blitt permanent atskilt fra en forelder i tidlig alder (forelderen var ikke død), var risikoen for å utvikle en alvorlig psykisk lidelse betydelig høyere enn for pasienter som hadde mistet en forelder ved død.

En omsorgsovertakelse er en inngripen i barnets liv som atskiller barnet fra sine foreldre, angivelig til barnets beste. Kontakt mellom barnet og foreldrene tillates kun noen få ganger i året, oftest under tilsyn. At barnet ikke skulle oppleve atskillelse fra sine foreldre som dramatisk, og ikke ta skade av det, er nærmest utenkelig, sett i lys av den ovennevnte forskningen.

Det er på høy tid at samfunnet begynte å stille spørsmål om hva barnevernet oppnår med å fjerne barn fra sine foreldre, annet enn å utsette disse barna for traumer som vil vare livet ut. Barnevernet må også ta inn over seg ny kunnskap som ser på familien som en ressurs, og ikke som et problem.