Diskusjon om dette spørsmålet har med mellomrom pågått siden 1960-tallet, da man faktisk var på vei til å etablere en sivil kystvakt under Justisdepartementet. Norske myndigheter lot seg i dette spørsmålet stoppe av NATO ved Sjøforsvaret, hvor Kystvakta ble sett på som viktig redskap i den kalde krigen, med etterretning om sovjetisk sjøtrafikk som viktigste oppgave.

Admiralene har vel heller aldri sett det karrieremessig interessant å engasjere seg i fiskerispørsmål.

Generelt er det også lite heldig å blande sammen sivile og militære ansvarsområder, særlig i forhold til andre stater, men også på nasjonalt plan. Militær organisasjon har aldri vært egnet til å løse sivile oppgaver.

I tvister som oppstår i forhold til sivil håndhevelse og tilstedeværelse av norsk myndighet i havområder under norsk jurisdiksjon, er det særdeles lite heldig å anvende militære enheter (NATO-fartøyer) med bakenforliggende uklar sivil/militær kommando. Dette ble klart illustrert under Elektron-saken.

Når vi nå går inn i oljealderen i Barentshavet, med nye utfordringer både i tilknytning til ressursforvaltning og miljøvern, vil det være maktpåliggende å ha på plass et ordensvern som har entydig politi- og påtalemessig status, hvor ikke militære hensyn/prestisje eller mistanke om militære interesser, kan blandes inn.

Det er regjeringen og Stortinget som nå med alvor må ta fatt i disse spørsmålene og gi departementene beskjed om hvordan dette skal være.