Organiseringen har vært en sak i Kystvakten helt fra 1962, da det daværende Kongelig Norske Fiskerioppsyn ble opprettet. Den har med jevne mellomrom dukket opp når problemer har oppstått med å bruke Forsvarets kapasitet og personell på det sivile samfunn.

Utbyggingen av Alta-vassdraget var en slik sak. Da måtte Justis låne/rekvirere Kystvakten fra Forsvaret. Likeså ble organiseringen heftig debattert under opprettelsen av den moderne Kystvakt i 1977, men på grunn av Justis sin lunke holdning fikk Forsvaret det slik som de ville. Den nye kystvaktloven gjenspeiler en slik tilpasning og er et juridisk makkverk.

De av oss som har jobbet i Kystvakten over lang tid har aldri vært bekvem med organiseringen da det er et ubestridt faktum at det er Justisdepartementet som har ansvar for lov og orden i kongeriket. Ved utvidelsen av territorialgrensen i 2006 fra fire til tolv nautiske mil ble Justisdepartementets ansvar ytterligere utvidet.

Organiseringen og bruken av Sjøforsvarets materiell og personell fikk ny oppmerksomhet under Elektron-saken, og stadig flere utenfor Forsvaret spør seg om det system vi har i dag er tjenlig for samfunnet. Svaret må bli nei.

Flere utredninger har vært gjort i årenes løp, men da av bukken og havresekken: Les marinen. Justisdepartementet og Kystdepartementet har mer eller mindre vært fraværende i debatten. For mens Forsvaret ikke ville ha Kystvakten i sine rekker i 1962 (av økonomiske årsaker) har Kystvakten i dag en langt større status internt i Forsvaret, og ikke minst i det norske folk. Det skyldes at Kystvaktens pionerpersonell har bidratt til at renommé og fornuft har vært brukt med kløkt, for å minske kritikk fra både norske og utenlandske aktører.

Jeg vil ikke her nevne det økonomiske aspekt, men heller antyde at Kystvakten har måttet ta sin del av nedskjæringene som Forsvaret er blitt pålagt, til tross for at det er i fredstid vi trenger Kystvakten som landets vakthund – ikke i krigstid.

Som man ser er det en naturlig brist i tankerekka, og det er på høy tid at noen griper fatt i problemene. Å utsette debatten er bare å skyve problemene foran seg til neste konflikt oppstår. Det er meget betenkelig med de tanker vi har om utnytting av felles ressurser med våre naboer i øst og andre når det gjelder de rikdommer vi vet finnes i Barentshavet.

Konklusjon: Kystvakten bør organiseres i et eget direktorat, underlagt Justisdepartementet, med nettverk til alle aktører som har et forvaltningsansvar. Først da får Justis et verktøy å bruke når konflikter oppstår.