Hagen synes å tro at dette bildet av PD er noe nytt, men det er minst 30 år siden dette perspektivet på PD ble lansert av lokalhistorikeren Kjell Jacobsen i Mosjøen, og dette perspektivet på PD har siden vært integrert i Petter Dass-undervisninga ved Universitetet i Tromsø. Jeg skjønner jo at Hagen gjerne vil ha monopol på å være kritisk til personen PD, men han er altså 30 år for seint ute.

En skattkiste

Men å ønske et sannferdig bilde av privatpersonen PD er ikke det samme som å juble for ethvert angrep på PD, uansett hvor urimelig det er. Det synes jeg Hagen gjør når han setter elementære faglige krav til side og ukritisk omfavner Kåre Hansens ujevne bok om PD.

Enda verre, fra litteraturhistorisk synsvinkel, er det at Hagen overfører sin motvilje fra privatpersonen PD til dikteren PD. PD, som alle andre, var et barn av sin tid, og altså ingen moderne sosialdemokratisk gladkristen sportsprest. Men i sin diktning løftet han seg ut over sine personlige begrensninger og ut over sin tid, og for nordlendingene ble hans verk en skattkiste de kunne forsyne seg av i generasjon etter generasjon. Han inspirerte sangere, derfor har vi over 700 ulike folkemelodier til hans vers, han inspirerte lokale diktere, derfor er alt det vi har av nordnorsk lokaldiktning og skillingsviser, skrevet på de versemål PD brukte.

Men dette er bare nasjonalromantisk svada, hevder Hagen, for i realiteten var PD en ulykke for Nord-Norge, han gjorde folk små, han «diktet avmakt til folket». Og folk var så dumme at de forsto ikke dette, derfor kunne PD bli en så stor stjerne.

Hagen har åpenbart ikke særlig tro på det alminnelige folkevett i landsdelen, men også på det punkt synes jeg han skulle tenke seg om.

Historisk dokument

Noe av uenigheten mellom Hagen og meg skyldes kanskje våre ulike faglige ståsteder. Hvordan ser vi på Nordlands Trompet som historisk dokument? spør historikeren Hagen, men for meg er det et ganske underordnet spørsmål. Jeg ser på NT som et diktverk, som kanskje ikke i ett og alt er pinlig korrekt, men som gir noen både treffende og morsomme og tidstypiske og tidløse bilder av livet i Nord-Norge.

Enkelt og direkte setter PD ord på mørketid og matskikker, på sommersol og værvarsler, på fugler og dyr. Og han skildrer sult, dvs. dager da bonden «med tøs og med dreng, går sulten fra bordet, går sulten i seng». For Hagen er åpenbart ikke dette «virkelig» nok, han mener PD ser Nord-Norge gjennom «et filter» og styres av «en sjangermessig retorisk-poetisk logikk».

Til det kan jeg bare si at jeg skjønner ikke hva han snakker om. For meg er bildet av bonden som går sulten fra matbordet, et påtrengende virkelighetsnært bilde, enkelt og direkte og forståelig for enhver uten hjelp av en eneste doktoravhandling, nakent og helt uten filter, et skarpt sett og skarpt formulert bilde av sult, like gyldig i dag som for 300 år siden.

Fisken i Vandet

Slike skarpe bilder vrimler det av i NT, og det er slike bilder som har fått verket til å leve på folkemunne. Her er det fristende å sitere side opp og side ned, men la meg nøye meg med det stedet der PD formulerer selve grunnlaget for bosettinga i landsdelen:

Fisken i Vandet, det er vores Brød,
Og miste vi hannem, da lider vi Nød,
Og jammerlig nødes at sukke.

Så knapt kan det sies, og så slående kan det sies, og så tidløst kunne PD formulere seg at disse enkle linjene har gyldighet den dag i dag, godt brukbare i diskusjonen om oljeboring i Barentshavet. Hvordan Hagen kan få dette til å bli skadelig for Nord-Norge, er mer enn jeg kan begripe.

Tekstkritikk

Hagen foreslår at jeg, istedenfor å kritisere hans syn på PD, burde interessere meg for tekstkritiske utgaver av PD og for «spørsmålet om diktningens virkelighetsforandring».

Det er selvsagt utmerket med en tekstkritisk utgave av PD, det vil si en utgave der de ulike håndskriftene av teksten sammenholdes og variantene noteres. Denne typen filologisk presisjonsarbeid har imidlertid ingen relevans for det vi her snakker om.

Jeg vet ikke om jeg helt forstår hva Hagen mener med «diktningens virkelighetsforandring», for jeg tror ikke diktning kan forandre virkeligheten. Derimot kan diktning påvirke vårt syn på virkeligheten, få oss til å se både oss selv og verden rundt oss på en ny måte. Det var det PD gjorde, han gjorde nordlendingenes verden synlig både for dem selv og for resten av landet. Og det gjorde han rett i.

*

Når Hagen i sitt innlegg utstyrer meg med ulike etiketter – «fornærmet» og «snurt» og «museumsvokter» – så oppfatter jeg ikke det som argumenter jeg skal svare på, men som noe Hagen tar med for underholdningens skyld. Det er selvsagt helt i orden!