Han bruker sin avisartikkel til å degradere min kompetanse til å ha noen formening om samiske forhold. Til det er å bemerke at jeg har samme utdannelse i arkeologi ved Universitetet i Tromsø som alle andre arkeologiske professorer og doktorer som er utdannet i Norge gjennom grunnfag, mellomfag og hovedfag i arkeologi. For å få ta hovedfag måtte en ha bestått eksamen fra ett grunnfag til, og som for mitt vedkommende ble grunnfag historie. Det er innenfor arkeologien en finner de fleste «forskere» om samiske forhold.

Min yrkesmessige kompetanse var utdannelse i økonomi, blant annet ved K. Moldenæs handelsskole i Tromsø og handelshøyskolen Bedriftsøkonomisk Institutt i Oslo, og videre utdannelse i næringsmiddelteknologi, blant annet ved Hermetikkfagskolen i Stavanger og tidligere Statens Fagskole for Fiskeri i Vardø.

Løgn

«Redaktør» Dag O. Johansen skriver at Frp-representantene Per Villy Amundsen og Torbjørn Andersen under debatter i Stortinget farer med løgn om samene når de refererer til min bok «Er samene Finnmarks urbefolkning». Det er imidlertid ikke vi som farer med løgn i denne sammenheng, men Dag O. Johansen og hans likesinnede.

Når han i ovennevnte avisartikkel skriver at min hovedoppgave ble avvist av Universitetet i Tromsø, er dette løgn. Min hovedfagsavhandling hadde tittelen «Nordkynområdets eldre bosetningshistorie». Under festlighetene etter avleggelsen av hovedfag ble det sterkt framhevet at jeg var den eldste i landet som på dette tidspunkt fortløpende hadde gjort seg ferdig med både grunnfag, mellomfag og hovedfag uansett studieretning.

Når Dag O. Johansen skriver at jeg har min yrkesbakgrunn som fiskebruksdisponent fra Båtsfjord, er dette også løgn. Selv om jeg har noen yrkesaktive år som disponent ved fiskeindustribedrifter, har jeg aldri vært disponent ved noe fiskebruk i Båtsfjord. Han uttrykker seg nærmest som det å være fiskebrukdisponent er å betrakte som undermåls. I en disponentstilling ved en fiskeindustribedrift får en adskillig innsikt i menneskekunnskap, i kontakt med flere titalls råstoffleverandører, egne arbeidere og ansatte, og også med mennesker i hele det lokalsamfunn en virker i. Dette gir etter min mening bedre forskerkompetanse enn om en etter grunnskolen i 18-20-årsalderen begynner studiene i arkeologi ved ett av universitetene i landet, og da særlig innenfor de snevre grenser arkeologiseksjonene har staket opp.

Viktig å skaffe bevis

Underveis i utdannelsen i arkeologi ved Universitetet i Tromsø var det sterkt poengtert at her var det viktig å skaffe samene bevis for at de var urfolk i området. Traff en underveis på andre spørsmål en ville stille, var det bare å legge disse til side. Jeg hadde så mange spørsmål liggende da jeg var ferdig med hovedfag at jeg bebudet det nok også ville komme en doktoravhandling.

Det er imidlertid riktig at min dr.philos-avhandling med tittelen «Er samene Finnmarks og/eller Nordkalottens urbefolkning», som av forskjellige grunner ble innlevert til NTNU Universitetet i Trondheim 26.04.2001 ble avvist der. De som ble oppnevnt i bedømmelseskomiteen var professor Inger Zachrisson, Stockholm, professor Bjørnar Olsen, Tromsø og professor Kalle Sognes, Trondheim. Bjørnar Olsen trakk seg på grunn av inhabilitet (ugildhet). I stedet ble oppnevnt professor Knut Odner, Oslo.

Alle disse hadde utgitt flere større verker som bevis for at samene var Finnmark og Nordkalottens urfolk, mens min avhandling hadde konklusjonen at samene ikke kunne betegne seg som urfolk i området. Da jeg ikke fikk gehør for at noen av disse tre var ugild (inhabil) for å ha noen befatning med min avhandling, visste jeg at den ville bli avvist. Den 12.06.2002 ble det lagt brev i min postkasse at det ikke ville bli avholdt noen disputas for min dr.philos-avhandling.

Ga ut bok

Jeg besluttet å gi avhandlingen ut i bokform, for at ikke mine forskningsresultater og teorier skulle kveles. Det som står i boken har vakt betydelig oppsikt.

Et lite eksempel på sannsynlighetsforskning:

I 1997 (da jeg startet min forskning) var det ifølge Statistisk Årbok pr. 1. januar 4.392.714 statsborgere i Norge. Det var 3.311.190 stemmeberettigede over 18 år av disse i 1997 i Norge, ifølge Statistisk Årbok 1999. Dette gir 1.081.524 personer under 18 år og som tilsier 32,6 prosent tillegg til befolkningen over 18 år. Plusser en samme prosentsats på antall samiske velgere samme år i Norge, og som var 8520, kommer en fram til at det totalt var 11.297 samer i Norge på dette tidspunkt med stort og smått. I Finnmark var det 5520 sametingsvelgere samme år. Plusser en også her 32,6 prosent til for barn og ungdom under 18 år, kommer en til at det var 7319 samer som bodde i Finnmark i 1997. Finnmarks totale befolkning pr. 1/1-1997 var 75.757 personer.

Ifølge A. Hellands befolkningsoversikt bodde det 3.610 personer i Finnmark i år 1597, som er i underkant av fem prosent i forhold til 1997. Hvis den norske befolkning følger samme befolkningsutvikling som i Finnmark, og samene følger samme befolkningsutvikling som den samlede norske befolkning, skulle det være 564 samer i Norge år 1597.

Ingen stor flokk

I min avhandling kommer jeg fram til at den samiske innvandringen til Skandinavia skjedde 200-300 år etter vår tidsregnings begynnelse, og denne innvandringen skjedde østfra over Sør-Finland. De kom som jegere/samlere, og reinen var deres viktigste ressurs. De kom i konflikt med finske bønder i innlandet, som også hadde jakt som næring, og trakk over til svensk og norsk fjelland.

Når foran viste beregninger viser at samene i Norge vokste fra cirka 564 personer i år 1597 til 10.615 personer i 1997, er det nærliggende å spørre hvor mange samer det var som cirka 1300 år tidligere, eller cirka år 300 e. Kr. trakk over fra det finske bondeland til de svenske og norske høyfjell? En kan konstatere at det var ingen stor flokk.