Med all respekt for Gilberts innsats som lege, hans glimrende evner som foreleser og hans enorme tempo som foredragsholder, og ikke minst det brennende sinnet for palestinernes sak. Men når «kjendislegen» opptar en førsteside i Nordlys med et radikalt angrep på Leger Uten Grenser, er det et gammel marxistisk tankegods om igjen, dessverre uten den kritiske evnen som preget en av 1800-tallets store filosofer.

Avleiring

Mads Gilbert er en gammel avleiring fra den marxist-inspirerte sjølproletariseingen som også fikk unge nyutdannede leger av god familie til å oppgi sine akademiske dyder og alliere seg med «folket». Det gikk ikke så bra den gangen. «Folket» luktet stygt og hadde noen uvaner som ikke passet på de intellektuelle toppene. Heldigvis ble Gilbert mer vellykket som RV-politiker og lege, først i Karlsøy, siden i Tromsø og i neste omgang som politisk aktivist i konflikten mellom palestinere og israelere. Han står med et bein plantet i den humanitære delen. Det annet henger fast i en politisk aksjonisme som begrenser den humanitære innsatsen til politiske familiemedlemmer. Det er intet galt i det. Som lege og politiker kjemper Mads Gilbert for en bevegelse som stadig vil utslette staten Israel. I 2001 forlenget Gilbert sitt politiske engasjement til å uttrykke sympati for terrorangrepet 11. september.

Karl Marx sa om den kommunistiske revolusjon at «proletarene har intet å tape annet enn sine lenker». Det er vakkert sagt. Men Marx døde før han fikk sjansen til å se de blodige resultatene av hans egen tenkning. Problemet i våre dager er at de fleste stater som opphøyet marxismen til statsreligion, har forlatt den for lengst og kommer neppe til å vende tilbake til den gamle revolusjonære ideologien innen overskuelig tid. Faktisk er det bare Nord-Korea som holder fast i den autoritære arvefølgen med en atombombe, produsert av fattige og undertrykte mennesker.

Foretrekker Muhammed

Så avsjelet og ydmyket er marxismen i våre dager at selv Gilberts palestinske venner foretrekker profeten Muhammed i stedet. Gamle revolusjonsromantikere som i 1960-årene fulgte Gilbert på sjølproletariseringens vei, har krøpet i skjul. Der sitter de, ofte i framtredende posisjoner og er musestille i håp om at folk skal glemme fortida deres.

Bare den gamle marxisten Mads Gilbert står oppreist i motstrømmen fra vår tids nye politiske moteretning: demokrati i allianse med markedsøkonomi og menneskerettigheter. Det står respekt av en slik stahet, selv om gamle Hippokrates ville fått legeløftet i vranghalsen. Ideen til Leger Uten Grenser var som kjent å minne om de glemte katastrofer i verden. Uforvarende har Leger Uten Grenser satt søkelyset på Mads Gilbert som en gjenglemt katastrofe i en verden, som har beveget seg i motsatt retning av det gamle revolusjonære tankegodset fra salige Maos gamle Kina.

Det er mulig at et marxistisk manifest fra 1848 også kan brukes i dag for å forstå denne verdens kriser mellom fattige og rike, mellom krig og fred. I så fall kunne Gilbert gått løs på sitt eget faglige nærområde, nemlig medisinalindustrien som er et skrekkeksempel på den mest uhyggelige kapitalisme i vår tid. Den er overtatt av internasjonale eiere som ikke finner det profitabelt nok å produsere medisin som kan hjelpe aidsrammede barn. Som om det ikke er nok av barrikader. Verdens mektige medisineiere nekter fattige land å produsere kopimedisin som kan gjøres billig og tilgjengelig for barn. Medisinalindustrien er et uhyggelig Gilbert-eksempel på en vitenskap som har tatt skrittet, bort fra de fattige og inn på børsene.

Ikke stø

Gilbert er ikke stø på handa når han skal velge side. Og han deler egenskaper med mange av sine politiske brødre og søstre: De mangler humoristisk sans og har i likhet med marxister flest begrenset evne til å forutse framtida. Derfor er det all grunn til å protestere mot dette forsøk på å politisere humanisme og hjelpearbeid til partikontorene. Hvis politiske og andre troskapsløfter er det glade vanvidd ved akuttmottaket på Universitetssykehuset i Nord-Norge, må en se konsekvensene. Hvorfor skal fattige og syke mennesker velges ut for sine politiske standpunkter før de blir lagt inn for akutt underernæring, mineskader og voldtekt?

Og er man først i gang med politikk, er veien ikke lang til hudfarge og religion. Gilberts politiserte humanisme er rake veien til rasisme og folkemord.