Barentsregionen og utviklingen i nordområdene planlegges i en tid med økt internasjonalisering og samvirke mellom nasjoner. Globaliseringsprosessene har ført til at verdens grenseområder har gått fra å være betraktet som områder for atskillelse til å bli sett på som områder for kontakt og interaksjon. Resultatet er at enkelte grenseområder opplever sterk vekst innen handel og industriell utvikling.

Åpnere grense

Forutsetningen for dette er selvfølgelig en åpnere grense og overnasjonale avtaler for handel og menneskelig bevegelse. Eksempelvis har grenseområdene mellom USA-Mexico og USA-Canada under NAFTA-avtalen opplevd en voldsom økonomisk vekst og sterk tilflytting. Også innenfor EU/EØS har man sett utvikling på tvers av grensene og vekst i grenseregionene. I disse såkalte transnasjonale områdene skapes nye former for handel og næringsutvikling, og investorer og næringsliv retter i økende grad øynene mot verdens nasjoners ytterkant. Globaliseringen har gjort periferi til sentrum.

Det er interessant at norsk petroleumsindustri og utenriksdepartementet har sett muligheter i det norsk-russiske grenseområdet, men poenget er at også andre områder enn olje og gass har potensial i en utvikling på tvers av grensen. Både handel, fiskerivirksomhet, forskning, utdanning, turisme og kultur kan dra veksel på et transnasjonalt system. De russiske grensebyene Petsjenga, Nikel, Zapoljarnyj og den norske grensebyen Kirkenes danner sammen et geografisk utgangspunkt for en transnasjonal utvikling. Disse grensebyene ligger innenfor et område med en diameter på 50 km. Til sammen har de et befolkningstall tilsvarende Tromsøs befolkning.

Gitt en økende åpning av grensen og satsing på transnasjonale infrastrukturprosjekter, kan disse byene utvikle et samvirkende kjerneområde i Barentsregionen. Området kan bli et transnasjonalt felt for industri, handel, kultur og menneskelig mobilitet hvor en ny og unik synergieffekt mellom Norge og Russland kan oppstå. De lokale ringvirkningene kan bli store.

Svak infrastruktur

Barentsregionen er per i dag langt fra én operativ region. Fortsatt eksisterer den som politisk idé. De norske og russiske nordområdene eksisterer side ved side, men mangler infrastrukturelle koplinger. Infrastrukturen i regionen følger nasjonale systemer, og øst-vest infrastrukturen er svak eller ikke-eksisterende.

I denne sammenheng er programmering og utvikling av grenseområdet en fornuftig strategi: Et transnasjonalt felt kan binde hele regionen sammen. Samtidig ligger det norsk-russiske grenseområdet strategisk til i forhold til handelsruter gjennom Arktis og i forbindelse med handelsruten mellom Kina og USA. Disse globale sammenhengene gjør at området framstår som et interessant sted for etablering også for annen type industri og virksomhet enn petroleumsindustri basert på ressursene i Barentshavet.

Forslaget om pomorsonen er tuftet på industriell utvikling, men det øvrige samfunn finner også potensial i transnasjonale og grenseoverskridende systemer. Det burde altså være et mål å redusere de hindringer som i dag er på grensetrafikk slik at grenseområdet mellom Norge og Russland kan bli et sammenvevd og dynamisk samfunn, en motor i utviklingen av Barentsregionen. Utenriksminister Støre må derfor bruke all sin kløkt på å reversere den begrensning av grensetrafikken som skjer på russisk side slik at grenseområdets potensial kommer flest til gode.

(Øystein Rø er utdannet Master of Architecture ved NTNU. I 2005-06 skrev han sammen med Hans Jørgen Wetlesen masteroppgaven «Transborder Kirkenes» som foreslår transnasjonal byutvikling på tvers av den norsk-russiske grensen.)