Et flertall i et statlig nedsatt utvalg («Strukturutvalget») har nå gått inn for at det blir satt en stopper for denne virksomheten. Derfor lar en del fiskebåtredere og deres organisasjoner nå klageropene drønne i fjellene. Disse nevnte aktører prøver så godt de kan å framstille sine snevre egeninteresser som samfunnsnyttig.

Utenomsnakk

En av dem er fiskebåtreder Svein Lyder som i Finnmark Dagblad den 26.08.06, forsøker å prate seg vekk fra sakens kjerne så godt som han kan. Han uttaler blant annet at «Kvotene er i dag ikke mer privatisert eller mer evigvarende i dag enn da kvotene ble innført i 1990. Den dag jeg blir syk eller dør, blir kvoten inndratt. En fisker kan kun sitte på eller ha kvote så lenge han er fisker eller står på blad B i fiskarmanntallet.»

Slikt kalles utenomsnakk. Sakens kjerne er ikke det Lyder snakker om, men i om fiskebåtrederne skal ha privat eiendomsrett til fiskekvotene eller ikke. Som kjent så innebærer det å ha privat eiendomsrett til noe blant annet at man kan selge sin eiendom til andre. Dette kan Lyder gjøre allerede i dag (noe han behendig tier om), og vil fortsette å kunne gjøre det dersom dagens regjering ikke setter en stopper for dette. Og gjør ikke regjeringen dette nå, så vil det ikke ta lange tiden før praksisen med kjøp og salg av fiskekvoter blir formalisert, og fiskebåtrederne vil beholde kvotene til odel og eie. Dermed vil de ha anledning til å selge dem for millioninntekter.

Dette vet selvsagt fiskebåtrederne, og det er dette som gjør at en del fiskebåtredere og deres organisasjoner lar klageropene drønne.

Se til Island

Den som har fulgt med i fiskeripolitikken, vet hvordan det har gått der hvor man har innført denne ordningen. Se til Island! Der har dette medført at der eies så godt som alt av fiskekvoter av noen få rederier, lokalisert til Reykjavik.

Det samme vil garantert skje i Norge også, om samme ordning blir innført her. Muligheter til å ha samfunnsmessig styring med hvor i landet fiskebåtrederier skal inneha rettigheter, og dermed med flåtestruktur og bosetting, vil bli borte. To-tre steder vil antakelig nyte godt av privatisering. Resten av landet vil tape.

Neste steg i en slik utvikling vil være at store internasjonale matvarekonsern kjøper seg eiendomsretten til fiskekvotene. Disse konsernene vil være villige til å betale svært mye for å få eiendomsretten over fiskekvoter. Dette fordi disse konsernene er interessert i å få kontroll over råstofftilgangen. Deretter følger at råfiskloven og deltakerloven vil falle, fordi det da ikke lenger vil være noen mening i å opprettholde disse lovene. Fiskefartøyene som fisker langs Norskekysten, i Nordsjøen, i Norskehavet og Barentshavet vil da bli utstyrt med svært billig arbeidskraft fra den delen av verden som vil kunne levere den billigste arbeidskraften.

I verste fall kan dette medføre at i en nedgangstid vil en arbeidsledig kystbefolkning være nødt til å stå i fjæra og flyndre stein, mens de maktesløse ser på at en internasjonalt eid fiskeflåte, besatt med mannskap fra fremmede land, høster av den ressursen de selv kunne ha høstet av og tjent penger på.

Viktig slag

Det står nå et svært viktig slag om framtiden til norsk fiskerinæring. Vi som ønsker at denne fornybare ressursen skal brukes til å tilføre befolkningen langs kysten kjøpekraft og at ikke fortjenesten skal havne i lommene på noen få store redere og matvarekonsern, må vinne denne kampen hver gang den reises. Våre motstandere trenger å vinne bare en gang. For blir fiskerettighetene privatisert, så klapper den norske grunnloven kjeften over situasjonen med et hardt bitt. Og den norske grunnloven beskytter som kjent den private eiendomsretten meget sterkt. Det vil være nærmest umulig å gjøre om privatiseringen.

Og nå vil den nærmeste framtiden vise om medlemmene i Ap, Sp og SV har forstått alt dette, og om disse partiene har politisk vilje til å gjennomføre det de faktisk lar lovet: At fiskeressursene ikke skal havne i privat eie. At de skal fortsette å være samfunnets felles eiendom.