Hører ikke russerne på oss?

Under den 10. sesjonen til den norsk-sovjetiske fiskerikommisjonen i november 1981 kunne Aftenposten rapportere at den sovjetiske part ønsket «en drastisk nedskjæring av torskekvoten i Barentshavet», mens den norske part strittet imot (Aftenposten, 17. november 1981). Videre var det «...også på det rene at det norske overfisket har skapt irritasjon på sovjetisk hold». Tidene har forandret seg.

Publisert 12.06.2006 kl 10:00 Oppdatert 12.06.2006 kl 10:22

Tips en venn på e-post:



I et par år nå har norske fiskerimyndigheter ment å kunne dokumentere at russerne har overfisket sin andel av torskekvoten i Barentshavet med mer enn 100.000 tonn årlig. Dette utgjør godt over halvparten av den russiske totalkvoten. Overfisket har fått betydelig omtale i norske medier, og i den senere tid har norske myndigheter blitt kritisert for å være unnvikende overfor Russland. Tankegangen er at man ikke tør å ta et oppgjør med russerne om overfisket før det er klart at norske selskaper blir invitert til gassfest på Sjtokmanfeltet.

Vedvarende press

Det er neppe gjort noen slik eksplisitt prioritering mellom fisk og gass i den norske regjeringen. Norske fiskerimyndigheter, også på politisk nivå, har lagt et vedvarende press på sine russiske kolleger gjennom flere år. Det bør ikke være noen tvil hos russiske fiskerimyndigheter om hva man fra norsk side mener å kunne dokumentere. To spørsmål melder seg: Kunne vi gjort mer? Og hvorfor hører ikke russerne på oss?

Det første spørsmålet koker ned til dilemmaet om vi bør lede russerne på rett vei gjennom dialog og utvidet samarbeid eller sette hardt mot hardt. I den grad vi velger konfrontasjonslinjen, støter vi uvegerlig på det ubehagelig faktum at verktøykassa er ganske tom. Hva skal vi true med – å bryte forvaltningssamarbeidet? Den russiske «fiskerimafiaen» ville vel ledd hele veien til Portugal. For ikke å snakke om piratfiskere fra andre nasjoner.

Hva så med den gode samtalen med russerne – fungerer den? Kontrollsamarbeidet mellom Norge og Russland ble faktisk etablert så langt tilbake som i 1993, og i flere år ble det – antakelig med rette – omtalt som en suksesshistorie. Norske og russiske byråkrater fant tonen og utarbeidet omfattende rutiner for kontrollsamordning og datautveksling.

Liten interesse

Paradoksalt nok startet problemene kort tid etter at en mer formalisert kontrollavtale mellom de to land ble underskrevet i 2000. En felles analyse i 2001 viste at nær halvparten av den russiskfangede fisken som ble omlastet til havs, ikke inngikk i kvoteavregningene. Mens denne analysen er utgangspunkt for det omfattende dokumentasjonsarbeidet som siden er lagt ned fra norsk side, var russerne ikke villige til å forfølge dette sporet.

Russiske fiskerimyndigheter viser liten interesse for å avdekke det reelle fangstuttaket i Barentshavet. Samtidig foregår det en omfattende papirkontroll basert på hvilke fangster fartøyene selv velger å rapportere inn. Det lar seg vanskelig dokumentere, men både filosofer og kunstnere – i Russland og utenlands – har latt seg fascinere av det de oppfatter som en påfallende russisk tendens til å mene at «alt er greit så lenge det ser greit ut på papiret». Snarere enn å telle, måle og veie fisk søker man i fiskerikontrollen tall som lar seg summere på den riktige måten i de riktige kolonner. Så stempler man, og virkeligheten er definert. Norsk insistering på å skaffe alternative tall til veie skaper rot i systemet.

«Tung materie»

Dette er den «velvillige» tolkningen av manglende russisk initiativ i overfiskeproblematikken. Mindre velvillige tolkninger – men dessverre ikke mindre sannsynlige – peker på byråkratisk rot og ikke minst korrupsjon. Samtlige forhold spiller antakelig inn, noe som illustrerer hvor «tung materie» vi står overfor fra norsk side. Det er naivt å tro at problemet vil løses dersom bare Helga, Jens eller Jonas får et løfte fra sin russiske motpart om at det skal ryddes opp.

Det er ingen åpenbare løsninger i sikte. På den annen side kan saken ta nye og uventede omdreininger. Rundt årtusenskiftet var det ikke mange som hadde trodd vi skulle få russerne med på å ta de vitenskapelige kvoteanbefalingene på alvor. I 2002 sto imidlertid Norge og Russland sammen om en ny handlingsregel som knyttet kvotene opp mot biologiske referanseverdier, og forpliktet partene til å ikke justere kvotene med mer enn ti prosent fra år til år. Den store frykten fra norsk side er at «fiskerimafiaen» har fått et så fast grep om russisk fiskeripolitikk at også handlingsregelen blir skylt over bord i våre videre bestrebelser på å få russerne til å ta overfisket på alvor.

På forsiden nå


...

Sanksjonsrammet næringsliv i nord får ingen hjelp

Norge kan ikke kompromisse når det gjelder å respektere andre lands grenser, sier utenriksminister Børge Brende.