Jeg beundrer alle dere unge tøffe jenter og familiene deres i Kautokeino som anmelder overgriperne. Jeg oppfordrer alle som har opplevd overgrep om å følge deres eksempel.

Det er nok tøft for ei lita bygd å bli «uthengt» på den måten i riksmediene. Men for å snu litt på det, så burde alle samfunn tatt et oppgjør med slikt, og Kautokeino går nå derfor foran som et godt eksempel.

Selv har jeg vært utsatt for overgrep av et familiemedlem i et lite samfunn (ikke Kautokeino!) hvor slike ting ikke snakkes om. Jeg er også vokst opp i en menighet hvor man skal tilgi og glemme og koste alt under teppet, men heldige meg hadde foreldre som anmeldte, ikke spurte predikanter om råd, men bare sa fra til dem om at det var gjort.

Det ble jo en aldri så liten oppvask, da man ikke skal gå rundt og anmelde folk. Saken ble for øvrig rutinemessig henlagt.

Kjenner meg igjen

Det som skjer i Kautokeino rører ved meg fordi jeg kjenner igjen det som skjer, reaksjonsformer og holdninger. En mor står anonymt fram og sier de ikke får støtte fra bygda. Hun er overrasket, men jeg er ikke det.

Slik det var for meg også. Jeg fikk høre det var min egen skyld, jeg hadde jo gjort slik og slik og slik. «Si meg, smilte du til han?» Ja, selvfølgelig, han er jo onkelen min jo. Men unge jenter skal vel ikke kunne smile til sine onkler uten at det er invitasjon til noe mer?

Det var vondt. Som utsatt for overgrep, i starten på en helbredelsesprosess og en anmeldelsesprosess, har man nok å tenke på og jobbe med. Det ikke å få støtte fra andre og å måtte takle deres negative holdninger gjør det hele mye verre.

Vi hører unge jenter som mener at de utsatte selv har ansvar. Det er trist, men det synliggjør en realitet. En kvinne, i femtiåra, fortalte at hun var 25 år da hun først fikk vite at hun hadde rett til å bestemme over kroppen sin. Det er jo slik i flere samfunn at jenter skal tåle å bli tatt på brystene, på rumpa og så videre. «Såpass må du tåle». At det er ulovlig, og straffbare seksuelle krenkelser, får mange dessverre ikke vite.

Mista ungdomsårene

Konsekvensene av og reaksjonene på seksuelle overgrep er mange. Skamfølelse, usikkerhet, utrygghet, dårlig selvfølelse, dårlig konsentrasjon, vanskeligheter i forhold til relasjoner til andre – for ikke å snakke om relasjon til eventuell partner, og mye mer& Det finnes mye fagstoff på internett og andre steder som det bare er å sette seg inn i.

Jeg mista mine beste ungdomsår. De skulle være spennende og positive, men det eneste jeg husker er noe svart noe, at jeg gråt masse, og ikke skjønte hva som var feil med meg. Noe var det, men jeg visste ikke hva. Jeg hadde svært problematisk forhold til mat, kropp og trening. Satt timevis ved do, og prøvde fortvilt å få opp den hersens maten, for det ville kanskje stanse den vonde og ekle følelsen inni meg. Den som bare var der, og aldri forsvant. Men med to-tre doble doser sovemedisin sovna jeg endelig & og møtte igjen min overgriper i marerittene.

I dag er jeg takknemlig for livet. Livet som jeg en gang vurderte å gjøre slutt på. Hjemme har vi pratet, pratet, pratet og pratet. Støttesentre mot incest har også vært, og er til stor hjelp. Hele samfunnet har en plikt til å ta tak i dette. Alle har plikt til å ta et oppgjør med egne holdninger. De som tier om overgrep, og som legger skylden på de utsatte, støtter overgriperne og skaper rom for at de kan fortsette. De er i prinsippet overgripere selv.

Må ikke ties i hjel

Det som trengs nå, er bevisstgjøring og holdningsendringer. Seksuelle overgrep mot jenter er tabu, seksuelle overgrep mot gutter er enda mer tabu. Vi må prate om det. Det skal nemlig ikke ties i hjel, men snakkes i hjel.

All ære til «Dievddut» (http://www.dievddut.org/), som jobber for bevisstgjøring og holdningsendring. All ære til dere i Kautokeino som tar tak i dette. Kanskje får dere ikke støtte fra bygda, men tenk at mange kan være redde for å ta tak i dette, siden de da kanskje også må se på sin egen historie. Dere skal vite at det er mange utenfor som støtter dere.

Ung kvinne