Jeg møtte deg på et Nei til EU-møte i Tromsø for to-tre år siden, og opplevde deg som en hyggelig, engasjert og kunnskapsrik person. Den debatten du har hatt gående med blant andre forsker Einar Eythórsson og sametingsrepresentant Tor Mikalsen om «Fiske som urfolksrett», har vært relativt saklig. Spesielt de to sistnevntes innlegg har vært preget av en nøktern og forsonlig tone, mens du på ett punkt har vært overraskende aggressiv.

Rettigheter på etnisk grunnlag

Vi er mange som beundrer din kamp for å gjenreise fiskeriallmenningen, som myndigheter og marked er i ferd med å frata kystbefolkningen. I en slik kamp er det viktig med alliansepartnere, men du risikerer å støte fra deg mulige medspillere med en angstbitersk skinnuenighet om sjøsamiske «særrettigheter». Denne negative klistrelappen går igjen et dusin ganger i det siste innlegget ditt, og tilsøler budskapet.

For verken Eythórsson, Mikalsen eller andre ansvarlige personer og politikere har etter min forstand agitert for «særrettigheter på etnisk grunnlag» på dette området. Denne bastante påstanden gikk som en løypestreng gjennom den betente debatten forut for Finnmarksloven, og ble i et kvart århundre den antisamiske fløyens trylleformular. Men storsamfunnet har trædd norske særrettigheter på etnisk grunnlag over samene i et par-tre hundreår, og den nevnte loven er blant annet ment å rette opp noe av dette.

Du mener neppe at restene av den kystsamiske bosetningen fra Nordland og nordover er en fare for det eiendomsløse felleshavet våre forfedre har høstet av i århundrer, og som du prøver å gjenopprette. Det kan bare virke slik her og der. Hvilke konkrete eksempler ser du i tilfelle på det du kaller «sjøsamiske særretter» i dag og på sikt?

Sjøsamenes situasjon

Sjøsamene er det første og største offer for en negativ utvikling i fjord- og kystfisket. Noe du halvveis innrømmer i ditt siste innlegg, ved at «samiske fiskere muligens (blei) noe hardere rammet.» Denne prosessen startet i det forrige hundreåret og er forsterket under et par regjeringer i dette. Forfatteren Reidar Nielsen skriver i boka «Folk uten fortid» blant annet om sjøsamene som det «etniske, kulturelle og sosiale husmannsfolket i norsk historie». Denne boka burde være kjernepensum for folk som er opptatt av dagens rettighetsspørsmål.

I stedet roter du deg i likhet med flere bort i ordkløveri om hvorvidt den korrekte oversettelsen av ILO-konvensjonens paragraf 169 er «innfødte» eller «urfolk». Det er noe som heter «den lille forskjellen», og hvilken praktisk betydning har den i vår sammenheng?

I stedet for å følge dette og liknende blindspor, bør vi vel se på dagens realiteter.

Finnmarksloven ble vedtatt av Stortinget i fjor vår, og ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter ble godkjent av våre folkevalgte femten år tidligere. Finnmarksloven tar ikke for seg sjøsamenes rettigheter spesielt, så dette er et arbeid som må komme.

Men nyvalgt leder av styret for Finnmarkseiendommen, Egil Olli, uttalte nettopp til en avis om forholdene for fjordfiskerne: «Vi har de samme målene, å sikre de nære kyst- og fjordområdene for befolkningen vår, uten at storkapitalen kommer og tar godene. Rettighetene gjelder for alle oss som bor her oppe, det skilles ikke på etnisk grunnlag.

Dette er det felles forståelse for i Sametinget.»

Kystfisket truet

Jeg nevner kort en del av de reelle truslene mot bestanden av blant annet kysttorsk, og i sin tur mot lokale fiskere i dag: Kråkeboller som beiter ned tareskogen, kongekrabben, selbestanden. (Alt dette har både økologiske årsaker og virkninger) Turistfiske, forurensning fra oppdrettsanlegg, mulig oljesøl fra transport og virkninger av oljevirksomhet. Bruk av aktive redskaper som snurrevad og trål i fjordene og på kysten, privatisering av allmenningen, salg av fiskekvoter og «strukturering» av fiskeflåten, overfiske av fastsatte kvoter, tjuvfiske og annen miljøkriminalitet.

Til slutt tilbake til Nei til EU-samlingen i Tromsø. Fiskeripolitikk sto som et viktig tema på dette møtet, og deltakerne var vel lite i tvil om hva som er den store trusselen mot norsk fiskerinæring. Nemlig at kysten og resten av riket innlemmes i Den Europeiske Union, med trålerjakt på den siste torsken i et felles EU-hav som et av resultatene.

Hvis den ulykksalige situasjonen skulle oppstå at Norge havner i forhandlinger om medlemskap, kan ILO-konvensjonens bestemmelser om urfolkssoner være en redningsbøye for fiskeriene. Den gir rettighetskravene legitimitet og et positivt fortegn, til beste for så vel sjøsamiske som etnisk norske kystfiskere.

For én «særrettighet» er kanskje vi to enige om? Nemlig at staten Norge er grunnlagt på territoriet til to folk som i fellesskap skal ha hånd om fiskeressursene i havet utenfor kysten vår.