Einar Nyaas i Forum for Menn og Omsorg, mener jeg kommer med en rekke feilaktige påstander om samværsretten og lovgivningen. Jeg refererer til to konkrete saker og uttaler meg kun i forhold til disse tilfellene. Da dette beklageligvis ikke er to enkeltstående tilfeller sier det imidlertid noe om samfunnets syn på samvær.

I kjennelsen fra Oslo Tingrett som jeg viser til i innlegget «Skadelig samvær», hvor en far blir ilagt besøksforbud mot mor til felles barn på grunn av draps-, og – kidnappingstrusler, er far ikke tilkjent samvær, slik Nyaas antar. Kjennelsen dreier seg kun om besøksforbud som retten mener er nødvendig på bakgrunn av mannens trusler og aggressive væremåte. Retten kommer med en tilleggsuttalelse, en uttalelse som er ment å si noe om hva moren kan gjøre for å føle seg tryggere; « For å dempe konflikten mener retten at fornærmede må medvirke til at far og barn får anledning til å møtes.»

At barnet her blir brukt som konfliktdemper er ikke en feilaktig påstand. At barnet blir utsatt for fare i en slik situasjon er heller ikke en feilaktig påstand.

I en konflikt som denne ville det vært merkelig hvis mor og barn ikke hadde de samme rettslige interessene; moren lever med drapstrusler og trusler om at barnets hennes skal kidnappes og barnet lever med trusler om kidnapping og at moren skal drepes.

Barneloven sikrer barns rett til samvær med foreldre uten at det utelukker foreldres rett til samvær med barna. Når foreldres rett til samvær med barnet går foran barnets sikkerhet, står samværsretten for sterkt. Altså ingen feilaktig påstand.

Nyaas hevder også at terskelen for å utstede besøksforbud er lav, noe som er en grov fornærmelse mot de menneskene som lever i frykt og uvisshet på grunn av trusler om vold og drap. Det har dessverre vært tilfeller hvor utstedelse av besøksforbud har kommet for sent og det har endt i tragedie.

Og hvis Nyaas lurer, jeg er ikke på samme familietre som Sylvia Brustad.