Midt i januar kommer den såkalte Pensjonskommisjonens innstilling. Det som har lekket ut, går ut på at den står samlet om flere kontroversielle forslag som man alt nå rimelig sikkert kan si ikke blir vedtatt. I hvert fall ikke før valget i 2005, som mange mener kan bli et «pensjonsvalg».
DET VAR Stoltenberg-regjeringen som satte ned Pensjonskommisjonen. Bakgrunnen var at både Folketrygden og de offentlige tjenestepensjonene blir tyngre å bære etter hvert som en stadig større del av befolkningen blir pensjonister, og samtidig har større rettigheter enn de fleste av dagens eldre. Når eldrebølgen skyller over landet må derfor enten det offentliges ansvar for pensjonene reduseres, eller de yrkesaktive betale mer skatt.
KOMMISJONEN ble satt sammen delvis av framtredende politikere fra flere partier. Hensikten var å få bred politisk samling om de endringene kommisjonen fant nødvendig. Slik går det neppe. Når LO så klart erklærer krig mot forslag som svekker opparbeidede rettigheter, skal det svært mye til om Arbeiderpartiet tør å gå inn for forslagene. Særlig i et valgår. Det store slaget om pensjonene kommer antakelig nettopp til å stå i valgåret 2005.
ARBEIDERPARTIET har blant annet sin nestleder Hill-Marta Solberg i kommisjonen. Men ifølge LO-leder Gerd-Liv Valla har Ap-leder Jens Stoltenberg lovet å underlegge innstillingen en partimessig behandling. Partiet skal med andre ord ikke føle seg bundet av det nestlederen har ment i kommisjonen. Med det parløpet Ap og LO legger opp til foran valget i 2005, er det nærmest utenkelig at Arbeiderpartiet vil ta en konfrontasjon med LO om de offentlig ansattes tjenestepensjoner eller svekkelse av AFP-ordningen. Partiet har fremdeles valget i 2001 i friskt minne, da offentlig ansatte strømmet fra Ap til SV delvis på grunn av sykehusreformen og «moderniseringen» av offentlig sektor.
OVER HELE Europa strammes det inn i velferdsordninger blant annet fordi de offentlige kassene ikke greier å bære utgiftene når tallet på pensjonister øker og det blir færre yrkesaktive. Det er imidlertid lettere å få gjennomslag for reformer når de røde tallene lyser mot en, slik tilfellet er blant annet i Tyskland og Frankrike, enn i oljerike Norge. Vår debatt går jo ikke på hvordan man skal bli kvitt underskudd, men hvor mye av overskuddet det er fornuftig å bruke.
OLJEFONDET blir aldri stort nok til å dekke pensjonsforpliktelsene. Men det hjelper, og en pensjonsdebatt vil kanskje øke forståelsen for tilbakeholdenhet i bruken av oljepengene. For å skyve alle forpliktelsene over på kommende generasjoner er mer egoistisk enn tillatt selv for dessertgenerasjonen.
ALTERNATIVET til handling nå er nemlig mye, mye verre. Økonomisk utrygghet som pensjonist og i verste fall en alderdom som fattig. Den store gruppen eldre kan bli den nye underklassen. Et nokså marerittaktig scenario, som vi for alt i verden må unngå.
Nyheter Kulden siger sakte mot Troms.