AV ALLE tema vi gjerne skulle være forunt å slippe unna i nettopp disse dager, er volden i familien. Men dessverre blir det ingen god jul for altfor mange. Familievolden har en tendens til å toppe seg når kravene til vellykkethet er størst, som for eksempel i julehøytiden. Og statistikken taler sitt tydelige språk, både politiets statistikk og tallene som krisetelefonene sitter med. Det nye, som vi meldte om i går, er at volden mot kvinner er blitt råere. Knyttneven er ikke lenger nok.

DET ER forstemmende og dypt tragisk. At menn – for den fysiske volden i familiene handler om menns overgrep – griper til vold mot kona eller samboeren er både stakkarslig og feigt. Enhver mann som slår eller bruker våpen mot sine nærmeste er et menneske som har sunket så dypt at selvrespekten for lengst må være forduftet. Det forteller om et menneske i dyp krise. Men det forteller også om samfunnsmessige mekanismer ute av kontroll, en mannsrolle under sterkt press og sosiale og kulturelle forhold som gir en slags falsk legitimitet til handlingen.

DET FAKTUM at dette problemet i vårt land i dag ser ut til å være et økende problem, og at denne volden bare blir råere, burde gi rom for en spesiell type ettertanke. Vi er en nasjon som raskt og kollektivt fordømmer denne typen forhold når eksemplene stammer fra andre kulturer og har en religiøs bakgrunn – gjerne i islam. Vi fnyser av æresbegrepene og kvinnesynet som en del muslimske menn bærer med seg som kulturelt tankegods, og kaller det middelalderske forestillinger.

Det skal vi også gjøre, men vi burde unne oss den smule ettertanke, at det er like middelaldersk og tilbakestående når norske menn slår – for eksempel sine utenlandske ektefeller.

DENNE JULA vil volden igjen utspille seg bak de pyntede vinduenes tente julestjerner. Ofrene er kvinner – og barna som er livredde tilskuere og ofte får sine fremtidige liv skadet. Forskningen viser at barn som lever med vold i hjemmet, eller selv er blitt utsatt for vold, er overrepresentert i voldsstatistikken når de selv blir voksne. Det er en ond sirkel som det er uhyre vanskelig å bryte. At familievolden som samfunnsproblem har fått høyere oppmerksomhet og prioritet fra blant annet politiets side, er derfor uhyre viktig.

DEN HELLIGE, alminnelige familie som privat arena må i denne sammenhengen vike. Som samfunn kan vi ikke sitte passivt å se på at volden får lov å gjemme seg bak forestillinger om at familiens liv er en privatsak. Dessverre er det fortsatt slik at terskelen for at samfunnet griper inn i familieforhold, er svært høy. Likeledes at slektninger eller naboer slår alarm. Derfor er det gledelig og positivt at det nå viser seg at flere menn har begynt å rapportere om andre menn som bruker vold i hjemmet.

VOLDEN KAN aldri utryddes. Men vi kan ta et langt steg i bekjempelsen av den, gjennom å kvitte oss med forestillingen om at den kan være en privatsak.