Påstanden om at Russland bruker Gazprom som instrument for å påvirke andre lands politikk florerer. Dersom politikere og næringsliv i Norge er av en slik oppfatning, kan dette hindre samarbeid med Russland på en rekke områder, Sjtokman inkludert. Det ville vært trist fordi mye tyder på at påstanden er feil.

Politisk instrument

Flere har hevdet at de differensierte prisene på gass mellom de forskjellige postsovjetiske statene er et tegn på at Russland bruker gass som et politisk instrument. Forklaringen er sannsynligvis ikke så enkel. For det første er prisen på gass til de Vesteuropeiske landene også svært forskjellige.

Eksempelvis betalte Danmark i 2008 omkring $1475 per 1000m3, Sverige $1200, og Storbritannia $550. Det er få som vil hevde at denne differensieringen er politisk motivert. Forskjellene antyder at prisen på gass avgjøres av flere faktorer og ikke kun er tilknyttet prisen på olje.

For det andre har Gazprom satt opp prisen på gass til land som ikke har noen politiske uoverensstemmelser med Russland. Et eksempel er Armenia, som er en politisk alliert og aldri har ytret ønske om å være medlem av NATO eller provosert Russland på andre områder. En prisøkning på gass til dette landet er også utfordrende for Russland selv fordi store deler av energiindustrien i Armenia er ledet av russiske selskaper.

Kontroll er viktig

For det tredje er prisrabatten Hviterussland får i motsetning til Ukraina blitt brukt som et argument for Russlands bruk av energivåpenet. I motsetning til Ukraina er det imidlertid ingen eksportskatter til Hviterussland. Dette bidrar til en svakere prisøkning til landet. Hviterussland har også solgt deler av landets største gasselskap og infrastruktur til Gazprom.

Kontrollen over gassinfrastrukturen er utrolig viktig for Gazprom fordi den forenkler vedlikeholdsarbeidet og fører til en mer stabil gasstransitt. Eierskap i denne infrastrukturen er sannsynligvis verdt en mildere prisøkning på gass til Hviterussland enn for eksempel til Ukraina. Russland har forsøkt å leie infrastrukturen i Ukraina, og dermed gitt samme tilbud til landet som til Hviterussland, men Ukraina har ikke tillatt dette. Gazproms insentiv til å gi like store prisrabatter til Ukraina faller derfor bort.

Ikke kompromissløs

Russland har imidlertid vært langt fra kompromissløse under forhandlingene om økte priser på gass til Ukraina. Under forhandlingene som førte fram til krisen i 2006 ble det lagt fram flere forslag som viste kompromissvilje. Det ble foreslått å gi fordelaktig pris dersom Ukraina undertegnet en samarbeidsavtale om den ukrainske gassinfrastrukturen.

Russland sa seg villig til å låne Ukraina penger for å betale for gassen og tilbød også å utsette prisøkningen til etter valget som skulle holdes i Ukraina i mars 2006. Ukraina sto mer eller mindre fast og ville ikke godta Russlands forslag. Landet foreslo å holde prisen på $50 dollar per 1000m3, svært lavt med tanke på at prisen til Vest-Europa hadde steget til nesten $200. Det ble også foreslått å gi våpensystemer for gassen, og Ukraina truet med å reforhandle svartehavsflåtekontrakten.

Samme mønster

Opptakten til krisen i 2009 viser tegn til samme mønster. I utgangspunktet var Russland villig til å øke prisen på gass til Ukraina fra $179 til $250 per 1000m3.

Dette tilsvarte en økning på 35-40 %, akkurat samme økning som under forhandlingene de to foregående årene og helt i tråd med målet Russland har satt om å gå over til markedspriser på gass innen 2011.

Flere har argumentert for at forhandlingene i 2006 og 2007 gikk enklere fordi den prorussiske Viktor Janukovitsj satt ved forhandlingsbordet. Mye tyder på at hvem som sitter ved forhandlingsbordet er av marginal betydning. I 2008 steg prisen Russland måtte betale for sentralasiatisk gass til $360 per 1000m3. Selv midt i en finanskrise, var Russland likevel villig til å selge gass til Ukraina med tap for å holde løftet om gradvis prisøkning. Ukraina avviste forslaget, sannsynligvis av innenrikspolitiske årsaker og forholdet mellom Viktor Jusjtsjenko og Julia Tymosjenko.

Debatten bør modifiseres

Russland valgte etter hvert en hardere linje, og partene ble enige om en pris på $370 per 1000m3 i årets første kvartal. Russland gikk med på 20 % prisrabatt på gass til Ukraina i forhold til den gjennomsnittlige prisen til Vest-Europa. Fra 2010 skal landet betale full pris og denne vil avgjøres av en formel basert på oljeprisen.

Det ble skrevet i kontrakten at Russland kunne sanksjonere Ukraina dersom landet ikke kjøpte den totale mengden kontraktert gass. Slike sanksjoner ble imidlertid i april utelukket da Putin sa at «det ikke er riktig å ta våre partnere av dage». Russland har også holdt løftet om å redusere prisen på gass til Ukraina som følge av den lave oljeprisen, og Ukraina betaler nå $270 per 1000m3. Slike handlinger viser et Russland som ikke er villig til å gamble med gassektoren for å oppnå utenrikspolitiske innrømmelser.

Det er på tide at debatten om Russlands bruk av energivåpenet modifiseres. Politikere og næringsliv bør vurdere å se Russland som en partner, ikke et gjenlevende udyr fra den kalde krigens dager.