I oktober 2007 fikk Svalbard besøk av en høyt profilert russisk delegasjon under ledelse av visestatsminister Sergej Narysjkin.

Drøye tjue medlemmer, derav flere ministre og viseministre, av den nyopprettede russiske regjeringskommisjonen «til ivaretakelse av den russiske tilstedeværelsen på øygruppa Spitsbergen», kom til Svalbard i spesialchartret fly for å vurdere framtiden for den russiske tilstedeværelsen på øygruppa.

Under et møte med justisminister Knut Storberget i Longyearbyen fortalte Narysjkin at heretter skulle Russland igjen satse på Svalbard, men i fullt samsvar med norsk lovgivning, inkludert miljølovgivningen.

Det skulle satses på nye næringsveier i det russiske gruvesamfunnet Barentsburg, og virksomheten ble forutsatt å gå med overskudd. Den russiske staten skulle investere i nødvendig infrastruktur – resten skulle gå av seg selv. En fyldig rapport om kommisjonens arbeid og tanker for Barentsburgs framtid skulle overrekkes Sysselmannen innen sommeren 2008.

God start, men...

Det var slett ikke første gang russerne hadde signalisert en økt satsing på Svalbard, men Narysjkins besøk vakte likevel oppsikt av (minst) tre grunner. For det første signaliserte han satsing på alternative næringsveier som turisme, fiskeforedling og forskning mens han sa svært lite om kulldriften; for det andre bekreftet han for første gang at Russland «fullt ut» anerkjenner den norske miljølovgivningen for Svalbard; og for det tredje sender et så topptungt besøk sterke signaler om at nå vil noe endelig skje.

Men nei. Narysjkin rakk å lede fem kommisjonsmøter før han etter presidentvalget i mars 2008 ble president Medvedevs stabssjef. Siden har kommisjonens arbeid gått i stå.

Den nye lederen, visestatsminister Sjuvalov, har annet å tenke på under finanskrisen som rammer Russland hardt. I mellomtida forulykket russernes ene helikopter i Barentsburg, og i gruva brøt det ut brann.

Opprydningsarbeidet etter brannen pågår fortsatt, nær et år etter ulykken, og det er uvisst om og når den blir gjenåpnet. Så selv om det statlige gruveselskapet Trust Arktikugols nye energiske direktør har satt i gang en sårt tiltrengt oppussing av Barentsburg, er spørsmålet om gruvebyens framtid blitt en kronisk hodepine for den russiske ledelsen.

Lære av Norge

Nylig kom det igjen signaler fra Moskva, denne gang fra Føderasjonsrådet, det russiske parlamentets overhus. Nordområdekomiteen holdt 8. april i år et rundebordsseminar om Russlands nasjonale interesser på Svalbard.

Komitéleder Gennadij Olejnik, som sist høst besøkte Norge, framhevet at Russlands interesser i Svalbard-området kun vil bli hørt om landet fører en aktiv økonomisk virksomhet på Svalbard. Han gjentok Narysjkins ønske om å lære av erfaringen Norge har gjort i Longyearbyen, nemlig å satse på alternative næringsveier for å kunne stå på flere bein.

Det russiske fiskeridirektoratets leder Andrej Krajnij fulgte opp dagen etter med å beordre en anbudsrunde for prosjektering av et fiskemottaksanlegg i Barentsburg. Dette skulle tjene to hensikter: Gi arbeidsplasser til Barentsburg, og dermed trygge dennes fremtid, samt gi russiske trålere i Fiskevernsonen en geografisk nærliggende mottakshavn.

Problemet er bare at fisketrålerne ikke trenger et leveringssted i Barentsburg: Det er enklere å sende hele fangsten direkte til konsumentene i Europa. Russerne har fra tid til annen gjennom et par tiår snakket om å etablere et fiskemottak på Svalbard, men igjen tyder lite på at handling vil følge ord.

Befeste rettigheter

Situasjonen er altså denne: Russlands ønske om å bli værende på Svalbard har forsterket seg de senere årene. I en tid med stadig større internasjonal oppmerksomhet om nordområdene kombinert med fortsatt uløste spørsmål knyttet til grensedragninger, jurisdiksjon over sokkelen i Nordishavet, Fiskevernsonens status, m.m., er tilstedeværelsen på Svalbard en måte å befeste sine rettigheter på.

Samtidig har markedsøkonomiens gjennomslag i Russland gjort det stadig vanskeligere å forsvare det kroniske underskuddsforetaket i Barentsburg – derfor Narysjkins krav om nye, økonomisk forsvarlige næringsveier.

Verken fiske- eller kullindustri ser ut til å kunne drives lønnsomt i Barentsburg. Byen ligger imidlertid svært vakkert til i en skråning med vidt utsyn over Grønnfjorden og fjellene bak.

Turisme og forskning

Turismepotensialet er åpenbart – men har også klare begrensninger. Svalbards eneste storflyplass ligger i Longyearbyen, som dermed for alltid vil ha et formidabelt fortrinn. Det snakkes også om en storstilt satsing på forskning i Barentsburg.

Dette synes som en god idé, skjønt den vil aldri kunne være i nærheten av å sikre permanente arbeidsplasser til så mange som Barentsburg er bygget for.

Arktikugol ikke egnet

Skulle Russland klare å gjennomføre endringer i stor skala kreves det mer enn litt økte overføringer over statsbudsjettet. For så lenge alt eies av Arktikugol er det lite som vil skje.

Et gruveselskap har verken evnen eller interessen av å drive turisme, fiskemottak eller annet, samtidig som det har vist seg motvillig til å slippe andre til i egen borg.

Om Russland skal lykkes i å utvikle et fremtidsrettet nærvær synes en oppsplitting av selskapet å være et viktig første steg. Problemet er at dette fordrer en interessert eier. Og det hører tross alt til sjeldenhetene at Svalbard nevnes i russiske regjeringskonferanser; så sentralt er Svalbard ikke, til tross for hva enkelte i Norge synes å tro.