Som en av alliansens 14 opprinnelige medlemmer ser Norge fortsatt NATO som en hjørnesten i sin sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Selv om alliansens opprinnelige rasjonale - den kalde krigen og trusselen fra Sovjet-Unionen – er borte, finnes det fortsatt ingen erstatning for en troverdig forsvarsallianse for et lite land i Europas utkant. Spørsmålet er bare om NATO kan forbli like tilpasningsdyktig og relevant i fremtiden som alliansen har vært etter den kalde krigens slutt.

Mange sikkerhetseksperter har spådd NATOs undergang, nettopp fordi enhver allianses lim og strategiske tyngdepunkt er medlemmenes felles sikkerhetsinteresser i forhold til en klar og utvetydig trussel.

Forsvinner trusselen, er det bare et spørsmål om tid før indre uenighet om mindre eksistensielle utfordringer fører til gradvis frafall og oppløsning. Så langt har imidlertid verden vist seg å være et såpass farlig sted og NATO en såpass attraktiv konstruksjon at det ikke bare har sikret alliansens eksistens. Det har til og med befordret en viss vekst.

Stor spredning

I denne utviklingen ligger det imidlertid også en fare, fordi flere medlemmer og dermed større ansvarsområde fører til en spredning av medlemslandenes strategiske perspektiv og prioriteter. Dermed krymper sikkerhetsinteressenes minste felles multiplum.

Det må med andre ord bli en mer og mer alvorlig situasjon før alle medlemsland berøres så direkte at de blir enige om å handle.

Hvis den politiske utvikling samtidig gjør det mindre sannsynlig at en så alvorlig trussel gjenoppstår, vil alliansen være i ferd med å gå fra å være en forsvarsallianse til å bli et sikkerhetspolitisk konsultasjonsorgan.

Meget uheldig

Fra norsk synspunkt er det en meget uheldig utvikling, fordi Norge kan få behov for politisk og militær støtte fra alliansen i en konfliktsituasjon der mange andre medlemslands interesser knapt er berørt overhodet.

I så fall vil vi i større grad måtte søke bilateralt samarbeid med våre historisk viktigste og nærmeste allierte.

Samtidig er det et dilemma at NATO vanskelig kan nekte å slippe inn de nasjoner som kvalifiserer seg for medlemsskap og søker sikkerhet under den euro-atlantiske paraplyen.

Store omkostninger

I tillegg til dette dilemmaet står NATO også overfor sin største utfordring etter den kalde krigen med krigen i Afghanistan. Det er ingen tvil om at NATO-landene samlet har både de sivile og militære ressursene som skal til for å lykkes.

Spørsmålet er om vi er villige til å holde fast på målet og gjennomføre både de militære operasjonene og den sivile samfunnsbyggingen som må til, med de menneskelige og økonomiske omkostningene som det krever. Delvis er det skepsis mot engasjementet i medlemslandene fra dem som ikke ser sammenhengen mellom europeisk sikkerhet og et stabilt Afghanistan.

Delvis er det også i de fleste europeiske land liten erfaring med og forståelse for det som er denne type konflikts karakter og vesen - nemlig en langvarig tålmodighetsprøve der utsiktene til en snarlig avgjørelse ikke synes veldig mye bedre fra det ene året til det andre.

Volden må reduseres

Det er med andre ord ingen klar forståelse av at den type konflikt som vi kaller opprørsbekjempelse ikke dreier seg om å beseire opprørerne i tradisjonell forstand. Det dreier seg om å holde opprøret nede på et nivå hvor voldshandlingene ikke hindrer oppbyggingen av et fungerende samfunn med ikke-militære midler.

Opprørerne kan altså ikke tvinges til å legge ned våpnene, men det er til gjengjeld heller ikke noen forutsetning. Derimot må voldens omfang kunne reduseres til et nivå hvor opprørerne ikke lenger er politisk relevante, fordi økonomisk og annen fremgang gjør at befolkningen velger å slutte opp om den lovlige regjering.

Ingen grunn til å feile

NATOs utfordring er derfor ikke at Afghanistan ikke kan vinnes. Utfordringen er at de vestlige lands befolkning skal miste tålmodigheten i en årelang konflikt med stadige tap som tilsynelatende ikke fører frem.

Det er imidlertid ingen grunn til at NATO skal behøve å feile i Afghanistan, hvis vi ikke lar vår egen tilbøyelighet til defeatisme bli et selvoppfyllende profeti. Da bør vi huske at det i så fall vil være et alvorlig tilbakeslag for alliansens samhold og troverdighet også her hjemme.

Vi bør også huske at da NATO involverte seg i Afghanistan var det for å hindre at landet igjen skulle bli base og oppmarsjområde for den globale terrorismen og dens krigføring mot vestlige, liberale verdier og samfunn.

Det er således i høyeste grad i vår egen nasjonale interesse både direkte og indirekte å sørge for at NATO lykkes i Afghanistan.

Gjenoppfinne seg selv?

Stilt overfor vår tids utfordringer kan NATO bli nødt til å gjenoppfinne seg selv med hensyn til begrunnelsen for sin eksistens. Mer presist må vi greie å formidle på en sannferdig og overbevisende måte at vi fortsatt har sterke felles sikkerhetsinteresser i Europa – interesser som bare et velfungerende NATO med sin trans-atlantiske dimensjon vil kunne ivareta.

Bare på den måten vil vi kunne sikre fortsatt støtte til nasjonale forsvarsanstrengelser i medlemslandene, som i neste omgang er forutsetningen for at NATO som allianse skal ha noen kapasitet.

Og – like viktig – bare hvis NATO oppfattes å være avgjørende viktig for vår nasjonale sikkerhet i egne nærområder vil vi kunne sikre langsiktig støtte til NATOs operasjoner i mer fjerntliggende strøk.