Russlands president Dmitrij Medvedev avsatte sist lørdag guvernør Jurij Jevdokimov i Murmansk fylke. Da hadde han allerede raslet med sablene et par ukers tid, med anklager om både korrupsjon og landssvik.

Jevdokimov hadde helt siden han ble valgt i Russlands første frie guvernørvalg i 1996, vært en aktiv forkjemper for Barentssamarbeidet med Norge. Nå fikk han bokstavelig talt beskjed fra Medvedev om å «komme seg hjem fra ferie i Norge». Hvorfor ble han avsatt, og vil avgangen få noen betydning for det grenseoverskridende samarbeidet i nord?

På presidentens nåde

En guvernør i dagens Russland sitter på presidentens nåde. Mens Boris Jeltsin på 1990-tallet ba de regionale lederne om å «ta så mye suverenitet de kunne svelge», tok Vladimir Putin makten tilbake for lederne i Kreml.

I etterkant av gisseltragedien i Beslan i 2004 innførte han en rekke tiltak «i kampen mot terrorisme». Deriblant fjernet han de frie guvernørvalgene. Presidenten skulle heretter selv foreslå guvernørkandidat for den regionale lovgivende forsamlingen, dumaen.

Dersom dumaen to ganger nekter å godkjenne presidentens kandidat, kan presidenten både oppløse forsamlingen og sette inn en fungerende guvernør. I praksis er selvsagt de færreste dumaer rede til å gå så langt.

Anonyme kilder

Jurij Jevdokimov ble i 2008 innsatt for sin fjerde guvernørperiode og skulle altså ha sittet til 2012. I mellomtiden har han imidlertid gjort seg upopulær i Kreml, blant annet ved å støtte en annen kandidat til ordførervalget i Murmansk by enn kandidaten til presidentpartiet Forente Russland.

Utpå vinteren begynte hovedstadspressen å sitere anonyme kilder i Kreml på at Jevdokimov skulle ha beriket seg på fellesskapets bekostning ved å holde tilbake føderale skattepenger og skumme fløten av den regionale storindustrien, for eksempel nikkelverkene.

Dessuten kom det mer kryptiske meldinger om at han skulle ha solgt de russiske nordområdene til utenlandske interesser, og at hans forhold til Skandinavia var mistenkelig nært.

Motstridende lover

For å bli valgt til guvernør i Jeltsins Russland – slik jo Jevdokimov i sin tid ble – måtte man spille på lag med den regionale storkapitalen. Om hensikten var personlig vinning eller å beskytte regionens økonomiske interesser i en krisetid – resultatet ble ofte at statskassa ikke fikk det den skulle.

Om Jevdokimov har vært bedre eller verre enn andre, har jeg ingen formening om. Poenget er at det her som på andre samfunnsområder i Russland er nærmest umulig å etterleve det virvar av til dels svært krevende og ofte motstridende lover og regler som finnes. Dersom den øverste politiske ledelsen ønsker å bli kvitt deg, har de garantert noe på deg.

Å finne bevis på at Jevdokimov burde håndtert enkelte økonomiske transaksjoner annerledes, er neppe vanskelig.

Forråde nasjonale interesser

Så hvorfor denne tilleggsbeskyldningen om landssvik? En mulig tolkning er at korrupsjonsanklagene neppe får den jevne russer til å heve øyenbrynene, antakelig fordi man ser det som så selvsagt at en guvernør til en viss grad tar seg til rette. Anklager om å være litt for gode venner med utlendingene, derimot, vekker gjenklang i det russiske folkedyp.

I mine egne studier av de norsk-russiske samarbeidsflatene i nord er dette en gjenganger: Har man viklet seg inn i tette samarbeidsmønstre med utlendinger, er mistanken aldri langt unna om at man på en eller annen måte har forrådt russiske nasjonale interesser for å oppnå egen vinning.

Gjenåpne dører

I dette lyset blir guvernøravsettelsen i Murmansk faktisk ikke så dramatisk for det grenseoverskridende samarbeidet i nord. Antakelsen er at spionanklagene først og fremst var glasur fra Kreml for å vende befolkningen mot Jevdokimov. Hovedmålet var å bli kvitt en guvernør som begynte å yppe seg, ikke å signalisere at internasjonalt samarbeid er en uting.

Når en gammel traver som Jevdokimov forsvinner som viktigste regionale samarbeidspartner for Norge, kan det riktignok tenkes at enkelte dører må åpnes på nytt. Men så mange skritt tilbake er det neppe snakk om.