I trinn to i regjeringens nordområdestrategi – «Nye byggesteiner i nord» – hevder statsminister Jens Stoltenberg at de fleste av 22 konkrete satsinger som ble trukket opp i det forrige strategidokumentet fra 2006, enten er gjennomført eller igangsatt. Det ligger i politikkens natur at regjeringen ønsker å fortelle en suksesshistorie om nordområdepolitikken. Det hersker imidlertid neppe unison enighet om at regjeringens nordområdepolitikk er en suksess.

Sekkebetegnelse

Uavhengig av om regjeringen rent faktisk har rett i at de har lykkes i disse konkrete satsingene, er selve poenget at dersom denne oppfatningen ikke deles en stor andel av befolkningen, har ikke regjeringen lykkes i å kommunisere resultatene.

I det offentlige ordskiftet har nordområdepolitikken nærmest utviklet seg til en sekkebetegnelse eller en regional alt-inkludert-pakke for det meste som er spennende nord for Trondheim. Som det ble påpekt i lederen i Nordlys den 13. mars, har stor entusiasme blitt skapt på nær sagt alle politikkområder: «Asfalt, trygd, molo og billig buss – nordområdene var svaret».

Troverdighetsproblem

En ting regjeringen definitivt har lykkes i, er å sette nordområdene på dagsorden. Men samtidig har nok regjeringen pådratt seg vel høye forventninger. Ved at skillet mellom utenriks- og innenrikspolitikk i nord har blitt uklart, har det meste kunnet blitt tatt til inntekt for å være god nordområdepolitikk.

Den samme logikken gjelder for de tapte forhåpningers og brutte løfters nordområdepolitikk. Det meste har kunnet blitt tatt til inntekt for at regjeringen ikke har lykkes i nord.

Rabalderet rundt OL er et aktuelt eksempel. Regjeringen har her pådratt seg et troverdighetsproblem som i stor grad er selvforskyldt ved å bidra til å gi det meste merkelappen nordområdepolitikk.

Ikke distrikt og sektor

Vi tror det er på tide at norsk nordområdepolitikk blir erkjent som det det først og fremst er, nemlig å fremme norske interesser i nord. I første rekke står de utenrikspolitiske utfordringene – særlig forholdet til Russland – og det økonomiske potensialet knyttet til områdets fornybare og ikke-fornybare naturressurser.

En god politikk på dette området vil gi tilsiktede synergieffekter i Nord-Norge. Med dette mener vi at nordområdepolitikk ikke først og fremst er distrikts- og sektorpolitikk slik det av og til kan framstå som når forventningene har vært på det høyeste.

Olje og gass?

Et hovedspørsmål i regjeringens nordområdepolitikk, nemlig hvorvidt det skal åpnes opp for petroleumsvirksomhet i de sårbare men lovende områdene utenfor Lofoten og Vesterålen, er fortsatt uavklart.

Under henvisning til at vi trenger mer kunnskap, ønsker ikke Arbeiderpartiet å ta stilling ennå. Beslutningen er utsatt til etter høstens stortingsvalg, og det blir dermed opp til en framtidig regjering av uviss farge og sammensetning å ta stilling til dette spørsmålet.

Usikkerhet og utydelighet på dette helt sentrale området er uheldig, siden det i mellomtiden fylles på med mer luftig retorikk som skrur forventningene opp om mulige ringvirkninger i nord.

Regjeringen drives derfor over på defensiven, og må etterfylle med nordområdesubstans i et prosjekt som hittil – om enn ofte implisitt – må sies å ha hatt petroleum som hoveddrivstoff.

En slags konklusjon i petroleumsspørsmålet i den ene eller den andre retningen ville etter vår oppfatning gi en tydeligere retning på norsk nordområdepolitikk.

Russland er nøkkelen

Mye av nøkkelen til drivkraften og selvoppholdelsesdriften til nordområdene ligger hos Russland. De siste årene har vi sett et stadig mer selvsikkert Russland, der det såkalte energivåpenet inngår i den utenrikspolitiske verktøykassa.

Samtidig har vi sett at russisk interessepolitikk tolkes inn i vante kald-krig rammer i vesten. Samlet gir dette grunn til bekymring for småstaten Norge, innenfor et politikkområde hvor vi har behov for normaliserte og gode samarbeidsflater med Russland i nord. Hvordan kan dette la seg gjøre?

Dette koker ned til noe så enkelt og så vanskelig som et spørsmål om hvordan vi konkret skal forholde oss til Russland.

Hvordan det i praksis vil gå med StatoilHydros innpass på Shtokman og hvordan samarbeidet om fiskeriforvaltningen blir videreutviklet er viktige prøvesteiner. Et interessant aspekt ved russisk politikk overfor egne nordlige områder er at den har blitt mer funksjonell og desto mindre territoriell siden Sovjetunionens sammenbrudd.

Kanskje har regjeringen allerede funnet sin norske analogi med sine nye byggesteiner i form av en mer funksjonell nordområdepolitikk med konkrete tiltak som avspeiler egeninteresse og naturgitte fortrinn i større grad enn i strategiens trinn en. På denne måten unngår regjeringen at «all politikk» i nord blir nordområdepolitikk.