Under sitt vinteropphold på det moderne renessanseslottet Skanderborg på Jylland for nøyaktig fire hundre år siden utformet den dansknorske kongen Christian IV (1577-1648) en politikk for nordområdene som skulle få vidtrekkende betydning de neste århundrene, helt fram til våre dager.

På begynnelsen av 1600-tallet var konfliktene mellom Danmark-Norge og «den onde nabo» Sverige på bristepunktet. Christian den fjerde presset på for å gå til krig mot arvefiende som på en utilbørlig måte hadde tatt seg til rette på Nordkalotten. Sverige var i ferd med å rykke fram mot kysten av Nord-Norge. Sentral i ekspansjonen vestover sto svenske fogders skattelegging av samene. I konfliktene mellom de to rikene var kongen usikker på lojaliteten til samene – de representerte en sikkerhetsrisiko som måtte møtes med en fast og hardere politikk.

Farlig trolldomskunst

Den 20. februar 1609 sendte kongen et ordrebrev nordover til sine to lensherrer. Den danskfødte Hartvig Bille var befalingsmann over Nordlandene (dagens Nordland og Troms) og holdt til på Bodøgaard like utenfor sentrum av dagens Bodø. Den andre lensherren var den nyansatte Claus Gagge som holdt til på Vardøhus festning.

Brevet fra kongen inneholdt syv punkter som skulle fastlegge regimets samepolitikk utover 1600-tallet. I det siste punktet slår kong Christian fast at samenes trolldomsvirksomhet er av en slik avskrekkende karakter at verken nordmenn eller andre fromme folk tør bosette seg i nærheten av dem. Samens bruk av trolldom sto altså i veien for det dansknorske rikets framrykking i nord.

De to øverste representantene for fyrstestaten i nord fikk streng beskjed om å gjøre noe med trolldomstrusselen. Kongens ordre gikk ut på at dersom samer ble tatt i å utøve magi så skulle de ved sak og dom uten nåde avlives.

Hadde man dem mistenkt for trolldom, dog uten at det kunne bevises, så skulle samene forvises fra Nordlandene og Finnmark. Christian ba om rapport om hvordan de to lensherrene utførte hans kongelige ordre. Begge befalingsmennene tok påbudet på alvor og avla rapport om deres kamp mot samisk trolldomskyndighet.

Samenes trolldomskunst

I midten av mai 1609 dro Hartvig Bille nordover til Tromsø og var til stede under lagtingets rettforhandlinger den 17. mai.

Samene i området var innkalt blant annet for å forklare seg om hvor de bodde og hva de betalte i skatt til svenskene. Det er i denne forbindelse at Hartvig Bille ivaretar kongens befaling om tiltak mot samenes trolldomskunst. Tre samer, to menn og ei kvinne, ble anklaget.

Resultatet forteller Hartvig Bille selv om i en rapport til København, datert på Bodøgaard 22. juli 1609: Da jeg var der i vår ble disse tre anklaget for å ha gjort folk syke med gand. De syke var selv til stede og vitnet. Etter min herres brev og mandat ble de derfor straks henrettet. De tre samene brent på bål sannsynligvis på et sentralt sted på selve øya.

Dette er de første dokumenterbare tilfeller av heksebrenning i Troms. At det lå politiske motiver bak lensherrens ordre om heksehenrettelse i mai 1609, skjønner vi ut fra at den ene av de tre, Oluf Amundsen, var svensk samelensmann. Som vi ser av rapporten ble brevet fra Christian IV oppfattet som et lovpåbud.

Sikkerhetsrisiko

Kolonisering av samiske utnyttelsesområder med det formål å innlemme urfolket i den dansknorske sfære fikk flere smertefulle og brutale utslag i løpet av 1600-tallet. Et viktig aspekt med samepolitikken har nær sammenheng med kampen mot den farlige og undergravende trolldomskunsten.

Forestillingen om djevelske femtekolonister og sabotører i sin midje blant samiske menn (og noen kvinner) resulterte i en klappjekt på indre fiender som er uten sidestykke i norsk historie.

Fra slutten av 1500-tallet til utgangen av 1600-tallet ble 37 samer i Nord-Norge formelt anklaget for trolldom. 28 av disse (20 menn og 8 kvinner) fikk dødsstraff, vanligvis utført gjennom bålbrenning.