Utslippene fra Petsjenganikel-kombinatet i den russiske grensebyen Nikel har blitt kalt Norges største miljøproblem.

I 1990 erklærte daværende statsminister Jan P. Syse at Norge ville støtte rensetiltak ved nikkelverket med 300 millioner kroner. I dag, snart 19 år etter, har bare i underkant av en tredel av disse midlene blitt utløst, hovedsakelig til administrative kostnader i forbindelse med urealiserte renseprosjekter.

Turbokapitalisme

For å få fortgang i moderniseringen av nikkelverket inngikk de norske og russiske regjeringene i 2001 en avtale som forutsatte forhåndsdefinerte kutt i utslippene av svoveldioksid og tungmetaller innen utgangen av 2011. Våren 2008 ble det klart at disse forutsetningene ikke ville innfris.

Norske miljøvernmyndigheter hadde dermed en mulighet til å trekke sine løfter om pengegave tilbake, og slik unnlate å måtte gi millioner til en mottaker som ser ganske annerledes ut i dag enn da Syse satt i statsministerstolen.

Dagens nikkelverkeiere er ikke lenger en kriserammet sovjetisk stat, men representanter for den russiske turbokapitalismen.

Norske myndigheter velger imidlertid å la døra stå på gløtt. Man konkluderer med at «mesteparten av det norske tilskotet, om lag 220 mill. kroner, venteleg ikkje vil komme til utbetaling». Ikke desto mindre overføres de omkring 220 millionene, som de 18 foregående år, til neste års statsbudsjett. Det er ikke lett å få tak i hvilken strategi norske myndigheter har valgt.

God effekt

Årsaken til dette ligger kanskje i at det er vanskelig å velge en strategi. Noen vil hevde at det norske løftet om moderniseringsmidler etter denne lange tiden har hatt liten eller ingen effekt. Moderniseringen er jo ikke gjennomført.

Dessuten eies nikkelverket i dag av konsernet Norilsk Nikel, som stort sett klarer seg svært bra på egen hånd. Et vedtak om å ikke videreføre tilsagnsfullmakten ligger i så måte snublende nær.

Hvorfor skal den norske staten rydde opp etter styrtrike russiske forurensere?

Det norske pengegaveløftet kan imidlertid ha hatt noe for seg. Det faktum at svoveldioksidutslippene er redusert med 175.000 tonn fra 1990 til dagens nivå på 100.000 tonn, kan ikke bare forklares med nikkelverkets bytte av malmkilde. Noen norskfinansierte tiltak med god utslippsbegrensende effekt har faktisk blitt gjennomført. Moderniseringsprosjekts eksistens har i seg selv bidratt til å sette forurensingsproblematikken på dagsordenen, og dessuten har løftet om norsk støtte gitt norske myndigheter en legitim stemme overfor den russiske motparten.

Bevegelig mål

Miljøverndepartementets manglende strategivalg reflekterer muligens noen viktige erfaringer som er gjort i samarbeidet med russerne.

En åpenbar innsikt er at den russiske motparten er et høyst bevegelig mål. Hovedårsaken til dette har vært de samfunnsmessige endringene i Russland i løpet av 1990-tallet og etter årtusenskiftet.

I nikkelsaken har norske myndigheter forhandlet med alt fra handlingslammede sovjetiske myndigheter til profittsugne nyrussiske oligarker.

Variasjonene er store, men likhetene er kanskje viktigere: Alle beslutningstakere på den russiske siden har vært karakterisert av en markert mangel på forutsigbarhet og en grunnleggende uentusiastisk holdning til miljøvern.

Man kan derfor tenke seg at videreføringen av Syses tilsagnsfullmakt på det attende året bunner i en erkjennelse av at man aldri kan vite hva som skjer rundt neste sving. Hva om hele den metallurgiske industrien i Russland igjen blir statseid, og norske myndigheter igjen kan samarbeide med russiske statstjenestemenn i nikkelsaken?

Dessuten, hvem andre enn det norske Miljøverndepartementet skal ivareta Pasvikdalens naturmiljø? Det er i hvert fall svært få på russisk side som gjør det.

Skivebom

Og dette fører oss til sakens kjerne: Selv om nikkelverket har blitt kalt Norges største miljøproblem, ligger det altså på russisk territorium.

Norge har ingen formell myndighet i denne saken, og kan vanskelig realisere sine interesser uten russisk samtykke.

Det er riktig at Miljøverndepartementet kan påvise at nikkelverkets virksomhet medfører utslipp hinsides akseptabel norsk praksis, men straks norske byråkrater krysser grensen ved Storskog er de utenfor territoriet hvor de kan utøve sin statsmakt. De er nå redusert til representanter for et lite land med tilsvarende liten gjennomslagskraft.

Det blir derfor skivebom når det hevdes at norske myndigheter gjør for lite for å begrense utslippene fra Nikel. Det er russiske myndigheter som gjør for lite for å begrense utslippene fra Nikel.